Svart-hvitt-fotografi fra skogsterreng der det var opplagt en haug med tyrirøtter på en lysning i barskog der furu var det dominerende treslaget. Ut fra aksesjonssammenhengen er det nærliggende å anta at bildet er tatt et eller annet sted på skogeiendommen som hørte til garden Østre Hanestad i Rendalen, der skogeieren Andreas Mohr Øvergaard og kollegaen Otto Aakrann fra Elverum drev tjærefabrikk i perioden 1911-1920. Hovedråstoffet i produksjonen var tyriholdige furustubber, som måtte brytes opp av bakken og lufttørkes før veden kunne kjøres til fabrikken, noe som antakelig ble gjort på sledeføre vinterstid. Her er det reist en staur ved sida av tjærehaugen, som hadde et volum på en «skogskubikkmeter». Hvilken funksjon stauren hadde, vet vi foreløpig ikke.
Det går an å destillere tjærestoffer fra mange slags ved, men skal en få større mengder tjære, må en ha feit furuved, helst rein tyri fra stubber på gamle hogstfelt. I kjerneveden på slike stubber kan det være 15 til 30 prosent harpiks, i ytetveden i beste fall 5 prosent. Noen år etter hogsten vil imidlertid yteveden råtne. Dermed blir det noe enklere å få opp stubbene, og det blir enklere å skave bort den yteveden som har lite tjærestoffer før destillasjonsprosessen starter. Innhentinga av tyri til denne prosessen var en tung og arbeidskrevende prosess. Minst vanskeligheter voldte de minste stubbene. Her kunne karene hakke løs jorda rundt stubben og angripe den ved å sette et spett under ei av de kraftigste rotgreinene. Når de da la vekta si på spettet, endte det som regel med at stubben løsnet og kunne trekkes opp. Men på den tida da dette fotografiet ble tatt var det fortrinnsvis de største furutrærne som ble felt, og store stubber var atskillig vanskeligere å få løs. Her måtte det stubbebryter, jekk (jfr. SJF.14702) eller dynamitt til. To karer med handredskap kunne bryte to-tre slike hauger som den vi ser på dette fotografiet på en dag. Med sprengstoff kunne dagsprestasjonene fordobles, men dynamitten var kostbar og langt fra ufarlig. Med stubbebryter eller jekk lå gjerne dagsprestasjonene på fire-fem kubikkmeter.
Photo:
Anno Norsk skogmuseum
Svart-hvitt-fotografi fra skogsterreng der det var opplagt en haug med tyrirøtter på en lysning i barskog der furu var det dominerende treslaget. Ut fra aksesjonssammenhengen er det nærliggende å anta at bildet er tatt et eller annet sted på skogeiendommen som hørte til garden Østre Hanestad i Rendalen, der skogeieren Andreas Mohr Øvergaard og kollegaen Otto Aakrann fra Elverum drev tjærefabrikk i perioden 1911-1920. Hovedråstoffet i produksjonen var tyriholdige furustubber, som måtte brytes opp av bakken og lufttørkes før veden kunne kjøres til fabrikken, noe som antakelig ble gjort på sledeføre vinterstid. Her er det reist en staur ved sida av tjærehaugen, som hadde et volum på en «skogskubikkmeter». Hvilken funksjon stauren hadde, vet vi foreløpig ikke.
Det går an å destillere tjærestoffer fra mange slags ved, men skal en få større mengder tjære, må en ha feit furuved, helst rein tyri fra stubber på gamle hogstfelt. I kjerneveden på slike stubber kan det være 15 til 30 prosent harpiks, i ytetveden i beste fall 5 prosent. Noen år etter hogsten vil imidlertid yteveden råtne. Dermed blir det noe enklere å få opp stubbene, og det blir enklere å skave bort den yteveden som har lite tjærestoffer før destillasjonsprosessen starter. Innhentinga av tyri til denne prosessen var en tung og arbeidskrevende prosess. Minst vanskeligheter voldte de minste stubbene. Her kunne karene hakke løs jorda rundt stubben og angripe den ved å sette et spett under ei av de kraftigste rotgreinene. Når de da la vekta si på spettet, endte det som regel med at stubben løsnet og kunne trekkes opp. Men på den tida da dette fotografiet ble tatt var det fortrinnsvis de største furutrærne som ble felt, og store stubber var atskillig vanskeligere å få løs. Her måtte det stubbebryter, jekk (jfr. SJF.14702) eller dynamitt til. To karer med handredskap kunne bryte to-tre slike hauger som den vi ser på dette fotografiet på en dag. Med sprengstoff kunne dagsprestasjonene fordobles, men dynamitten var kostbar og langt fra ufarlig. Med stubbebryter eller jekk lå gjerne dagsprestasjonene på fire-fem kubikkmeter.
Photo:
Anno Norsk skogmuseum
