Skinne

Spigerverket startet på slutten av 1920-årene planlegging for en produksjonslinje i valseverket for jernbaneskinner. Ifølge Schieldrops bok om Spigerverket fra 1961 ble detet regnet som et "eksamensoppgave for et ærekjært valseverk med ønske om oppflytting til en høyere klasse". Presisjonsnivået som ble forlangt på millimetere i jernbaneskinner var krevende.

Det var også ventelig et svært lønnsomt produkt som det også var ønskelig at Norge skulle kunne bli mer selvforsynt av, og ikke avhengige av særlig Tyskland og Sverige i jernbaneutbyggingen og vedlikehold. NSB, ved ing. Hartmann som ledet skinnekontoret, samarbeidet med Spigerverket i det delte ønsket om en norsk skinneproduksjon, såpass at de gikk med å å utvikle de første skinnen innenfor blokkvalseverkets kapasitet begrenset til 600 kg, som bare holdt til skinne rav 12 meters lengde, mens standarden helst var 15 meters lengder. NSB plasserte den første ordren på 3000 tonn skinner mot forskuddsbetaling som sikret utstyrsanskaffelser og opplæring av fagarbeidere til denne nye og krevende produksjonen. Den første skinnen ble produsert i 1932, og prøver av den ble bevart som souvenirer både for Spigerverket selv, og gitt til Teknisk museum, som straks stilte den ut i sine nye utstillingslokaler i Vikingskipshuset på Bygdøy. Innen 1960 hadde Spigerverket produsert over 5 millioner skinnemetre, fra 1952 opp i 18 meters lengder.

Produksjon: 1932 (Gjenstandskort)