«Ranheims kosmologi» består av 16 sports-baller, planeter som svever i rommet. I sentrum av universet er det en rund modell av Ranheim og teksten forteller om bydelens tilblivelse.
RANHEIMS KOSMOLOGI
I begynnelsen var Ranheim. Og Ranheim svevde i ingenting. Helt tomt. Bare ingenting. Og Ranheim. Intet mer. Slik var det i milliarder av år. Riksvei 755 på den andre siden av fjorden eksisterte ikke, og ikke fjorden heller, ei heller papirfabrikken, og knapt nok Solemstjønna her oppe i skogen. Denne skolen var langt unna å være til, ingen hadde noen gang tenkt på den, ja, ingen hadde tenkt på noe overhodet. Ikke en gang gamleskolen fantes. Og rektor var ikke født. Og ikke bare var ikke rektor født, men ingen rektorer var født. Heller ingen mennesker eller andre dyr. Ingenting var født. Bare selve ur-Ranheim fantes, eller snarere konturene av det som en gang skulle bli Ranheim. Og disse konturene svevde i ingenting og ingenting skjedde, som nevnt, på milliarder og millioner av år. Etter hvert slo kjedsomheten gnister og gnistene fødte en tanke og Ranheim tenkte at det var vel og bra å være Ranheim og sveve slik rundt i ingenting, men at det tross alt hadde vært stas å bli en del av noe større, en dypere mening, en mer omfattende sammenheng og kanskje til og med et slags fellesskap. Det hadde vært noe. Tenkte Ranheim. For seg selv. Og så begynte det å knuge seg sammen, stadig hardere sammen, tettere og tettere, gjennom millioner av år knuget og presset det og holdt pusten. Og til slutt var Ranheim blitt bitteliten, ja, mindre enn en ert, mye mye mindre til og med. Ranheim var lite som et fragment av et sandkorn, men likevel tungt, mektig tungt. Alt som i dag veier noe, altså du og alle du kjenner og husene og bilene, verdenshavene, trærne, absolutt alt som har en vekt, var med i dette fnugget av et sandkorn. Det var det tyngste fnugget som noen sinne har eksistert. Og det knuget og veide og ble til slutt uutholdelig knugende. Så gikk det som det måtte gå: Ranheim eksploderte i et kjempesmell. Alle planetene, stjernene, meteorene, de sorte hullene og alt det andre som fins der ute ble til i den eksplosjonen. Og Ranheim likte seg bedre enn før. Nå var ikke Ranheim lenger alene. Plutselig fantes det andre himmellegemer og det fantes lyd og lys og høy fart. Ranheim likte fart. Etterhvert formet jorda seg rundt Ranheim. Det kom fjell og fjord og en større by ikke langt unna, og det kom kirke og togstasjon og fabrikk og skog og til og med et fotballag og en ny skole. Og Ranheim storkoste seg, for det var ingen andre enn Ranheim selv som visste at det lå midt i verden, ja, midt i universet, og at det til og med hadde vært der fra starten og således var alle tings opphav. Alt som fins, både på jorda og i verdensrommet, vet Ranheim, har umiskjennelige Ranheimske kjennetegn og kvaliteter og det er best om alle dere som vet dette, holder det for dere selv, for hvis ikke syns de andre, de som ikke kommer fra Ranheim, at Ranheimsfolk har for store tanker om seg selv. Men det er jo ikke nødvendig å gå rundt og snakke om det. Man kan bare vite det for seg selv, gå å suge på det, som en karamell som aldri forsvinner. En karamell i sentrum av universet.
![Ringvebøka [Kunst i bygg, innendørs]](https://ems.dimu.org/image/069ELhAhfXXMZ?dimension=250x250)
![Kaleidoskop [Fotografi]](https://ems.dimu.org/image/069ELhAMoc9m6?dimension=250x250)
![Den nysgjerrige [Skulptur]](https://ems.dimu.org/image/069ELggP4EwiY?dimension=250x250)