Lutvatn leir

1 Historiske artikler

1. Før vi kom

2. Skolens historie 1945-1977

3. Lutvann Leir

4. LSS-FSRS-LSRS-LBSR-Offlinjen

2. Skolens historie 1945-1977

Luftforsvarets sambandsskole - som skolen dengang het, fikk en tidlig start. Alle som tjenestegjorde i Luftforsvaret i 1945 vil huske at forsvarsgrenen ble stillet over for en meget konkret oppgave som måtte tas fatt på umiddelbart etter våpenstillstanden, i den tiden da alle var mest innstillet på å feire freden, frigjøringen og den strålende sommeren.

Royal Air Force' 88 Group hadde i mars 1945 etablert et spinkelt nett av rutegående kommunikasjonsfly som var nødvendig for å lette den militære og ikke minst den voksende sivile administrasjonen. At 88 Group's oppgave også var å etablere alliert luftmilitær kontroll trådte kanskje ikke så tydelig fram, så fredelig som tingene utviklet seg. Men elementene var på plass og fungerte. 88 Group skulle hjem, og vi skulle overta. Nå var vi vel ikke så dårlig forspent når det gjaldt dette med å operere flyplasser og fly, og å vedlikeholde disse. Det hadde jo våre skvadroner vist at de kunne, og kunne til gangs under de mest krevende forhold som til da kunne tenkes. Helt annerledes var det med det elektroniske støtteapparatet. Dette apparatet har vi alle fått lære en god del om i årene etterpå. Målet var å overta og drive de sambands- og navigasjonshjelpemidler som R.A.F. hadde etablert, slik at flykommunikasjonene kunne gå.

De første skoleklassene Bakgrunnelsen for opprettelsen av skolene kan dere lese over. Først fikk skolen låne lokaler av telegrafskolen i Kirkegaten 9 nede i byen og det første kullet på hele 71 elever startet den 7 juli 1945. Kurset varte ca 2 måneder og tok sikte på å spesialutdanne telegrafister for sikringstjenesten. Deretter kom sikringstelegrafistkurs nr 2 som startet 4 oktober 1945.

Resultatet: R.A.F.'s kommunikasjonsnett, peilestasjoner etc ble overtatt punktlig på den fastsatte dagen, og ble drevet tilfredstillende. Ikke uten knirk og slett ikke uten medvirkning av hellet, som den sommeren og høsten gav oss værforhold som gjorde det mulig å fly med minimum navigasjonsbistand fra bakken. Den første kneiken var overvunnet, og nå rullet det videre med utdannelse av radiosendervakter og fjernskriveroperatører.

De føste radarteknikerne startet 10 desember 1945 og radioteknikerne startet 20 mai 1946. Det første fullstendige telegrafistkurset startet 30 september 1946 og konvertering for flytelegrafister den 14 oktober samme år. Vi ser allerede i 1946 at utdannelsen var ganske assortert etter den tidens krav og pekte framover mot det arsenal av spesialisering som kom etterhvert. Noen og tyve forskjellige typer av utdannelse som den senere elektroniske revulosjon førte med seg.

Sambandsskolen I samme tidsrom flyttet sambandsskolen fra sin midlertidige tilværelse på Kjeller til sitt eget etablissement på Lutvatn. Etter vår tids krav, var det ikke rare sakene. En samling typiske tyskerbrakker, et dusin tømmerbygninger, et staselig "Kasino" bygget i gråstein og tømmer, og et kjøkken med spisesal. Men stedet tilfredstilte de øyeblikkelige krav, og hva som var viktigere; det hadde muligheter. Med sin relativt sentrale beliggenhet burde administrasjonen falle enkel og billig, og først og fremst; herfra kunne man med den aller største letthjet trekkes på lærekrefter fra sivile instanser og militære staber i Oslo og på Kjeller. Disse mulighetene har skolene i alle år hatt den aller største nytte av.

Ressurser Da som nå var det vanskelig med penger, da som nå måtte behovene bli heller overmodne før de ble luktet på. Men lykken ville at skolen i disse første og vanskelige år hadde en sjef som verken manglet initiativ, arbeidskraft eller evne til å manøvrere i vanskelig farvann, nemlig H.M. Nicolaysen. Enda viktigere var det imidlertid at Luftforsvarets daværende sjef, general Bjarne Øen, som en av de få, så at dette var et vitalt felt som måtte beherskes for å oppnå effektivitet i luften. Hans klarsyn og mot til å ta dristige avgjørelser ga støtet til at vi i dag har omfattende elektroniske systemer i operasjon, som vel de fleste ser på som en selvfølge. Tingene var ikke så selvfølgelig den gangen.

Utbygging To moderne lettbetong kaserner, en befalsmesse, et undervisningsbygg av tre og et moderne administrasjons- og undervisningsbygg i lettbetong ble bygget. Videre ble det byggd et intendanturdepot, enda et undervisningsbygg i tre med 4 klasserom og enda en kaserne (nå i tre etasjer) i lettbetong, en sykestue og en kantine/velferdsbygg i betong. Investeringene i nye bygninger ved skolen beløp seg til 4 mill.kr.

Parallelt med dette ble de gamle bygningene satt i forsvarlig stand og ominnredet for skoleformål. Mannskapsmessen med tilhørende kjøkken gjennomgikk omfattende utbedringer og modernisering. Det gamle "Kasinoet" ble i to etapper ominnredet og satt i stand med utstrakt bruk av dugnad, og ble etterpå en av Luftforsvarets mest tiltalende befalsmesse.

I alt disponerte skolen etterhvert 35 moderne klasserom/ -laboratiorier og en forlegningskapasitet for vel 400 mannskaper.

Fysisk trening og friluftsaktiviteter Det var vesentlige mangler ved skolen. Den hadde ingen gymnastikksal. På tross av at skolen til en hver tid var ansvarlig for at 2-300 norske gutter i alderen 17 til 20 år skulle få nødvendig fysisk aktivitet. Heldigvis hadde leiren marka rett utenfor porten, og denne ble benyttet godt. En fotballbane ble også anlagt og denne ble islagt om vinteren. Så utendørsaktivitetene var bra.

Befalsforlegning På tross av at skolen var programforpliket til å undervise befal og forpleie befal ble det aldri bygget en befalsforlegning. Både instruktører og befal på kurs måtte forlegges på mannskapskasernene. Derfor var heller ikke den nevnte forlegningskapasiteten for vel 400 mannskaper reell. Den var langt mindre. Den ble redusert i den utstrekning skolen hadde inneboende instruktører og befal som elever.

Organiseringen av utdannelsene Man baserte seg på R.A.F.'s modell med gruppe I og gruppe II personell. Gruppe I omfattet personell med lengre utdannelse og etterfølgende plikttjeneste. Gruppe II omfattet vernepliktig personell med kortere utdanning. Gruppe I - kursene var til begynne med av ca 10 måneders varighet og etterfulgtes 2 års plikttjeneste. Kursene omfattet teknikerutdannelse for samband og radar, samt telegrafistutdannelse. Etterhvert ble det også teknikerutdannelse for alle typer av elektronisk utstyr på bakken og i flyene, herunder radarmateriell og navigasjonsutstyr. Gruppe II utdannelsen omfattet operatørutdanning av de forskjellige typer samt radiosendevakter. Spesialistutdanningen

Siden midten av 1950 årene gikk utviklingen av spesialiseringen svært gradvis, og reflekterte kompromisset mellom ønsket om ikke å utdype spesialiseringen for mye på den ene siden og på den andre siden det presset som kom av den kolossale utviklingen av anvendelse av elektronikken og kompleksiteten av utstyret. Stort sett har spesialiseringen tvunget seg fram, det ble to typer av radarspesialister, 2 typer av flyradio/radar spesialister og 2 typer av elektronisk linktrener-spesialister. Dels kom dette av hensynet til den praktiske anvendelsen av teknikerne, dels kom dette av at man hadde en begrenset tid til disposisjon for treningen av teknikerne. Kompeksiteten har stadig presset på for å øke treningslengden og tangerte i slutten av 1950 årene 21 måneder.

Denne utviklingen måtte bringes under kontroll ved drastiske tiltak og fra 1959 har tiden holdt seg innenfor vernepliktstiden på 18 måneder. For de fleste spesialistene ble det gjennomført 10 måneders grunnkurs og 6 måneders spesialisering. Spesialistutdanningen var basert på realskolekompetanse og gjennomføring av en opptaksprøve hvor både psykiske, fysiske og kunnskapsmessige forhold ble testet. Etter søknad på skolen måtte aspirantene konkurrere seg til opptak på skolen.

i 1960 årene var skolen godt innarbeidet, syntes å møte de krav som tjenesten ute ved stasjonene krevde og hadde vunnet alminnelig anerkjennelse i sivile bedrifter som etterhvert ansatte spesialistutdannet personell i sin tjeneste. Fordelen var at disse teknikerne hadde gjennomført 2 års praktisk arbeid ute på stasjonene i tillegg til utdanningen. Det viste seg at mange fikk gode sivile stillinger etter gjennomført plikttjeneste.

Denne utdanningen hadde en tilleggsfordel. Det var en internatskole hvor elevene også ble oppdradd og påvirket karaktermessig i en grad som ellers ikke er mulig.

Offisersutdanningen Offisersutdanningen på Lutvatn tok sikte på å utdanne ledere innen avansementsfeltet "Elektronikk". Normalt kom den etter gjennomført høyere teknisk utdanning (2-3 år) og etter flere års variert tjeneste. Utdannelsen ved denne skolen var ca 10 mndr og tok sikte på å gi offiserene adekvate kunnskaper om:

Generell organisasjon og oppbygging av det norske forsvaret og NATO. Administrasjon, administrative prinsipper og bestemmelser i Luftforsvaret og NATO. Matematiske og fysiske teorier som danner grunnlag for elektronikken. (Videreføring) Den elektroniske tjenesten i Luftforsvaret og tilstøtende sivile og militære organisasjoner. Nye typer av elektroniske innretninger som er eller forventes tatt i bruk. Militære disipliner og arbeidsledelse. I motsetning til den øvrige utdanningen på Lutvatn, tok ikke denne offiserskolen sikte på høyt oppdrevet spesialisering, men på å heve offiserenes kunnskaper for planleggende og ledende tjeneste på stabs- og avdelingsnivå i Luftforsvaret.

Oppsummering Skolens virksomhet innenfor operativ sambandstjeneste (10-feltet) og teknisk elektronisk tjeneste (30-feltet) omfattet et dusin forskjellige kurstyper fra 1 til 4 måneders varighet for utdanning av sivilt personell og vernepliktig personell på mekaniker og operatørnivå.

De fleste av offiserene i disse bransjene fikk sin første faglige tekniske utdanningen ved skolen. Mange fikk senere høyere utdanning ved høgskoler i inn og utland. Skolen har hatt elever fra det danske flyvåpen, fra hæren , sjøforsvaret og fra norske sivile etater.

Fra 1945 til skolen gikk over til å bli befalskole (LBSR) er 6000 elever uteksaminert. I 1962 produserte skolen ca 110 000 elevdager. Som avslutning kan det vel sies at alle 6000 fikk en utdanning de selv og forsvarsgrenen har hatt stor nytte av.

Kilde: Artikkel av Oblt. G.H. Aasen

4. LSS-FSRS-LSRS-LBSR-Offlinjen

De enkelte skoler og underavdelinger av skolene som var på Lutvatn er tidsavhengig og nivåavhengig. Luftforsvaret skiftet navn til Flyvåpenet og igjen senere tilbake til Luftforsvaret.

• LSS Luftforsvarets Sambandsskole etablert - 1945

• FSRS Flyvåpenets Sambands- og Radarskole 1953

• LSRS Luftforsvarets Sambands- og Radarskole 1959

• LBSR Luftforsvaret Befalskole for Sambands- og Radarpersonell - 1965-1977.

• Offlinjen - En offiserskole for sambandsoperativt og elektronisk teknisk personell. 1960 ?-1976

(tidligere elever, instruktører og andre som har tilknytning til leiren: send inn e-post adresse og eventuelt bilder om dere har til en av redaktørene eller skriv til gjesteboken så tar vi kontakt)

Starten

Skolene på Lutvatn ble opprettet for å lære opp vernepliktige soldater og befal til sambandsoperativ og teknisk elektronisk tjeneste i Luftforsvaret. Leiren var brukt under krigen som rekreasjons-sted for tyske offiserer og en del av bygningene ble stående, mens det ble bygd nye elevkaserner og nytt radarbygg. Ellers besto leiren av brakker og tømrede bygninger, blant annet en flott tømret befalsmesse. Denne bygningen ble brukt som hovedkvarter i 50 årene.

Tidshorisonten

Aktiviteten startet i 1945.Forskjellige navn ble brukt etter øket innhold og etter at Flyvåpenet skiftet navn til Luftforsvaret ved at luftvernartelleriet gikk inn i forsvarsgrenen. Diverse spesialistskoler holdt på til 1965. Da ble det befalskole med et helt annet innhold av militære disipliner. Elevene skulle ikke lengre bare bli teknikere men også befalsutdannet for generell befalstjeneste. LBSR ble da opprettet og denne fortsatte fram til 1977, da skolen ble nedlagt og innlemmet i Luftforsvarets Tekniske Skolesenter på Kjevik.(LTS)

Viktige hendelser og epoker

1.1945 Ble Luftforsvarets Sambandsskole (LSS) etablert på Kjeller.

2 1946 ble skolen etablert på Lutvatn.

1. 9 mai 1949 åpnet forsvarsminister Hauge det nye skolebygget. Første permanente bygg med klasserom og laboratorier. Artikkel i Aftenposten.

2. Philco-link undervisningen starter etter installasjon av utstyr.

3. Første offiserskurs innen 30-feltet igangsettes.

4. 25 mai 1954 åpnet sjefen for Luftforsvaret, Finn Lambrechts, et nytt og moderne skolebygg med dusjfasiliteter og kontorer for ledelsen. Artikkel i Aftenposten.

7.1954. Svømmebassenget er ferdig etter 3 års dugnadsarbeid.

1. 1. Skolen får navnet Luftforsvarets sambands- og radarskole. (LSRS)

2. 1965 Nike- og bakkeradarsikteundervisningen innføres.

3. 1. Skolen endrer navn og blir befalsskole. (LBSR)

4. 17 februar 1966 besøker en stor industridelegasjon Lutvatn. Skolens ledelse promoterer skolen.

5. 13 juli 1967 uteksamineres det første befalskolekullet i den nye skolen LBSR.

6. 1972 Nadge data handling og display undervisning innføres.

7. 1972 Elementærteknisk utdanning erstattes av 2-årig fagskole.

8. 1977 Skolen på Lutvatn nedlegges og flyttes til Kjevik hvor den lokaliseres sammen med den flytekniske utdanningen.!

Skolesjefene - LBSR

Selv om vi kaller det Lutvatnskolene dreier det seg egentlig om en skole med en skolesjef. Årsaken til at vi kaller det skolene, er at det foregikk utdanning på flere nivåer. Det var spesialistutdanning, telegrafistutdanning, operatørutdanning, offiserskurs og viderespesialisering for befal når nytt utstyr ble anskaffet i Luftforsvaret eller Flyvåpenet som det også het i perioder. Her skal vi prøve å beskrive de enkelte utdanningene både grunnutdanning og spesialiseringer.

Skolesjefene var:

• Oblt. H M. Nicolaisen fra 1946 til 1955
• Oblt. Leif Hamre fra våren 1955 til høsten samme år.
• Oblt. Trygve Ringeidet fra 1955 til 1959
• Oblt. G. H. Aasen fra 1959 til 1974
• Oblt. A. Tennfjord fra 1974 til 1976.

Fast personell

Fritid

1. Lutvatnkorpset

2. Brakkeliv

3. Elektronisk Komponentservice (ELKOS) ved E-Lab'en

4. Vinteraktiviteter

5. Sommeraktiviteter

6. Andre aktiviteter

1. Lutvatnkorpset

2. Brakkeliv

3. Elektronisk Komponentservice (ELKOS) ved E-Lab'en

Ved 50 årsjubileet til befalskull B-2/67, 22 juni 2019 på Oscarsborg festningshotell, var jeg invitert som gjest. Her møtte en sammensveiset gjeng som hadde kommet hit fra hele EU, inklusiv Brasil. Kullet var nær fulltallig. I løpet av middagen kom spørsmålet om Elkos opp. Jeg ble bedt om en redegjørelse for ”butikken”.

Det å tilgjengeliggjøre elektroniske komponenter til priser som passet korporalers dag-godtgjørelsen lød tiltrekkende på meg, som i tidlig ungdom hadde gjennomført flere radioprosjekter innen rammen av ”lommepenger” og tyske overskudd etter WW II.

Rent tilfeldig fikk vi i 1967 høre at radiofabrikkanten David Andersen A/S skulle avvikles og selges ut til bl. a. Estland. Dette inkluderte komponentlagret på Manglerud. Det viste seg når jeg henvendte meg dit, at avviklingspersonene hadde stor sympati for skolen på Lutvann og jeg fikk en mengde motstander, kondensatorer, transistorer og annet småmateriell for ett par hundre kroner. Elkos var født!

Med god hjelp fra gjengen på E-lab ble ett skap plassert midt i gangen og fylt opp med disse komponentene. Salget fikk en eventyrlig start og det ble raskt stilt krav om byggesett. Det første settet var en intervall vinduspusser for bil. Det ble en suksess. Elkos lå ett hakk foran bilindustrien. Bestillingen ”raste” inn fra Trøgstad batteri i syd til Honningsvåg Early Warning radarstasjon i nord. I dag husker jeg navn som ”Transistor Mattis”, Sersjantene Johnny Johansen, Johnny Ringsby og selve krumtappen Roald Sletten som drev foretaket. Køen av kjøpere var fra tid til annen faktisk en ”liten plage”, men det gikk seg til.

Motorolas agent (Tandber & Bakke) ga oss en rimelig og fordelaktig avtale slik at vi fikk transistorer og integrerte kretser (TTL og RTL) til netto priser. Dessuten fikk vi etterhvert status av de store importørene som ”forhandler”, for en rekke byggesett og komponenter. Til og med ”skoleforsterkeren” fikk sin konkurrent. Garrard platespillere ble også formidlet. Datidens nyhet, en digital klokke var også tilgjengelig.

Jeg har forstått at Elkos ble med til Kjevik.

Personlig har jeg ikke forstått før nå i år 2019, hvilke enorm innflytelse Elkos har hatt på mange elever ved LBSR, noe jeg synes var veldig hyggelig å få høre av B 2/67.

Kjeller 15/8 2019

Jonn Bekkevold Ob(p) med kontroll og innspill fra Johnny Ringsby.

4. Vinteraktiviteter

Om vinteren var skigåing den store aktiviteten. Mange km ble tilbakelagt rundt Lutvatnet og videre sydover over Nøklevann og kansje helt nedover mot Enebakk.

Løypene var fine og terrenget forholdsvis flatt. Den som likte mer bakker kunne ta seg en tur opp til Branntårnet.

5. Sommeraktiviteter

Om sommeren ble også marka brukt til løpetrening. Løypa rundt Lutvatn ble flittig brukt.

Steinete og småkupert var den og mange er det nok som har fått seg et overtråkk og forstuet fot i den løypa.

I de varme dagene om sommeren var det deilig å ta seg en dukkert i bassenget. Det var et yrende liv og fin avslapning.

6. Andre aktiviteter

1. Hovedoppstilling 1971

Dette er fra en hovedoppstilling trolig i 1971, flere bilder herfra følger.

2. Diverse oppstillinger

3. Parader på Karl Johan

Historiske artikler

1. Før vi kom

2. Skolens historie 1944/5-1977

3. Jonn Bekkevold: Lutvann Leir

4. LSS-FSRS-LSRS-LBSR-Offlinjen

1. Før vi kom

Tyskernes forlatte Lutvannleir - Nachrichtenschule - så nok ganske anderledes ut enn dagens leir.

Veier eksisterte nesten ikke. En kjerrevei førte opp til Trosterud og inn i leiren over den nåværende idrettsplass, som var en åker. Det var også jordet ved kantina. Veien gikk frem til gården Bråten (Plassen) hvor bare våningshuset er igjen. Det fungerer nå som tjenesteholíg og ligger mellom hovedkvartetet og kantina.

I resten av leiren var det stort sett bare stier, og det førte bare en vei til øvre oppstillingsplass. Det var forøvrig bare skog der. Skog jo, den ble av tyskerne brukt til â kamuflere leiren med.

Flere brakker var bygget rundt eksisterende fullvoksne grantrær. I andre brakker var det tønner med grantrær som vokste gjennom taket. Dette gjalt bl.a. mannskapskjøkkenet, hus 9 og 12 og E-Iab. Pâ denne måten kunne ikke de allierte rekognoseringsstyrker, som visste at leiren var her, se den fra luften.

Hva leiren bestod av fikk man faktisk ikke greie på før en nordmann tegnet det hele fra et skjulested í den sydlige del av leiren.

Over den nåværende befalsmesse var det spent ut et digert kumuflasjenett. I tunnelene var det innredet forlegningsrom, lagre og en telefonsentral, som funksjonerte som terminal i forbindelsen Norge - Tyskland.

Kanonstillinger fantes spesielt i leirens nordlige dei. Pa høyden nord for hovedkvarteret, var det bygd bunkere med forlegninger som var i fin stand da skolen flyttet inn. Kanonene var riktignok demontert, men ammunisjon fant en igjen rundt i leiren og i skogen i mange år etter krigen.

Artikkel fra jubileumstidsskrift 1976.

2. Skolens historie 1945-1977

Artikkel av Oblt. G.H. Aasen

Luftforsvarets sambandsskole - som skolen dengang het, fikk en tidlig start. Alle som tjenestegjorde i Luftforsvaret i 1945 vil huske at forsvarsgrenen ble stillet over for en meget konkret oppgave som måtte tas fatt på umiddelbart etter våpenstillstanden, i den tiden da alle var mest innstillet på å feire freden, frigjøringen og den strålende sommeren.

Royal Air Force' 88 Group hadde i mars 1945 etablert et spinkelt nett av rutegående kommunikasjonsfly som var nødvendig for å lette den militære og ikke minst den voksende sivile administrasjonen. At 88 Group's oppgave også var å etablere alliert luftmilitær kontroll trådte kanskje ikke så tydelig fram, så fredelig som tingene utviklet seg. Men elementene var på plass og fungerte. 88 Group skulle hjem, og vi skulle overta. Nå var vi vel ikke så dårlig forspent når det gjaldt dette med å operere flyplasser og fly, og å vedlikeholde disse. Det hadde jo våre skvadroner vist at de kunne, og kunne til gangs under de mest krevende forhold som til da kunne tenkes. Helt annerledes var det med det elektroniske støtteapparatet. Dette apparatet har vi alle fått lære en god del om i årene etterpå. Målet var å overta og drive de sambands- og navigasjonshjelpemidler som R.A.F. hadde etablert, slik at flykommunikasjonene kunne gå.

De første skoleklassene

Bakgrunnelsen for opprettelsen av skolene kan dere lese over. Først fikk skolen låne lokaler av telegrafskolen i Kirkegaten 9 nede i byen og det første kullet på hele 71 elever startet den 7 juli 1945. Kurset varte ca 2 måneder og tok sikte på å spesialutdanne telegrafister for sikringstjenesten. Deretter kom sikringstelegrafistkurs nr 2 som startet 4 oktober 1945.

Resultatet: R.A.F.'s kommunikasjonsnett, peilestasjoner etc ble overtatt punktlig på den fastsatte dagen, og ble drevet tilfredstillende. Ikke uten knirk og slett ikke uten medvirkning av hellet, som den sommeren og høsten gav oss værforhold som gjorde det mulig å fly med minimum navigasjonsbistand fra bakken. Den første kneiken var overvunnet, og nå rullet det videre med utdannelse av radiosendervakter og fjernskriveroperatører.

De føste radarteknikerne startet 10 desember 1945 og radioteknikerne startet 20 mai 1946. Det første fullstendige telegrafistkurset startet 30 september 1946 og konvertering for flytelegrafister den 14 oktober samme år. Vi ser allerede i 1946 at utdannelsen var ganske assortert etter den tidens krav og pekte framover mot det arsenal av spesialisering som kom etterhvert. Noen og tyve forskjellige typer av utdannelse som den senere elektroniske revulosjon førte med seg.

Sambandsskolen

I samme tidsrom flyttet sambandsskolen fra sin midlertidige tilværelse på Kjeller til sitt eget etablissement på Lutvatn. Etter vår tids krav, var det ikke rare sakene. En samling typiske tyskerbrakker, et dusin tømmerbygninger, et staselig "Kasino" bygget i gråstein og tømmer, og et kjøkken med spisesal. Men stedet tilfredstilte de øyeblikkelige krav, og hva som var viktigere; det hadde muligheter. Med sin relativt sentrale beliggenhet burde administrasjonen falle enkel og billig, og først og fremst; herfra kunne man med den aller største letthjet trekkes på lærekrefter fra sivile instanser og militære staber i Oslo og på Kjeller. Disse mulighetene har skolene i alle år hatt den aller største nytte av.

Ressurser

Da som nå var det vanskelig med penger, da som nå måtte behovene bli heller overmodne før de ble luktet på. Men lykken ville at skolen i disse første og vanskelige år hadde en sjef som verken manglet initiativ, arbeidskraft eller evne til å manøvrere i vanskelig farvann, nemlig H.M. Nicolaysen. Enda viktigere var det imidlertid at Luftforsvarets daværende sjef, general Bjarne Øen, som en av de få, så at dette var et vitalt felt som måtte beherskes for å oppnå effektivitet i luften. Hans klarsyn og mot til å ta dristige avgjørelser ga støtet til at vi i dag har omfattende elektroniske systemer i operasjon, som vel de fleste ser på som en selvfølge. Tingene var ikke så selvfølgelig den gangen.

Utbygging

To moderne lettbetong kaserner, en befalsmesse, et undervisningsbygg av tre og et moderne administrasjons- og undervisningsbygg i lettbetong ble bygget. Videre ble det byggd et intendanturdepot, enda et undervisningsbygg i tre med 4 klasserom og enda en kaserne (nå i tre etasjer) i lettbetong, en sykestue og en kantine/velferdsbygg i betong. Investeringene i nye bygninger ved skolen beløp seg til 4 mill.kr.

Parallelt med dette ble de gamle bygningene satt i forsvarlig stand og ominnredet for skoleformål. Mannskapsmessen med tilhørende kjøkken gjennomgikk omfattende utbedringer og modernisering. Det gamle "Kasinoet" ble i to etapper ominnredet og satt i stand med utstrakt bruk av dugnad, og ble etterpå en av Luftforsvarets mest tiltalende befalsmesse.

I alt disponerte skolen etterhvert 35 moderne klasserom/ -laboratiorier og en forlegningskapasitet for vel 400 mannskaper.

Fysisk trening og friluftsaktiviteter

Det var vesentlige mangler ved skolen. Den hadde ingen gymnastikksal. På tross av at skolen til en hver tid var ansvarlig for at 2-300 norske gutter i alderen 17 til 20 år skulle få nødvendig fysisk aktivitet. Heldigvis hadde leiren marka rett utenfor porten, og denne ble benyttet godt. En fotballbane ble også anlagt og denne ble islagt om vinteren. Så utendørsaktivitetene var bra.

Befalsforlegning

På tross av at skolen var programforpliket til å undervise befal og forpleie befal ble det aldri bygget en befalsforlegning. Både instruktører og befal på kurs måtte forlegges på mannskapskasernene. Derfor var heller ikke den nevnte forlegningskapasiteten for vel 400 mannskaper reell. Den var langt mindre. Den ble redusert i den utstrekning skolen hadde inneboende instruktører og befal som elever.

Organiseringen av utdannelsene

Man baserte seg på R.A.F.'s modell med gruppe I og gruppe II personell. Gruppe I omfattet personell med lengre utdannelse og etterfølgende plikttjeneste. Gruppe II omfattet vernepliktig personell med kortere utdanning. Gruppe I - kursene var til begynne med av ca 10 måneders varighet og etterfulgtes 2 års plikttjeneste. Kursene omfattet teknikerutdannelse for samband og radar, samt telegrafistutdannelse. Etterhvert ble det også teknikerutdannelse for alle typer av elektronisk utstyr på bakken og i flyene, herunder radarmateriell og navigasjonsutstyr. Gruppe II utdannelsen omfattet operatørutdanning av de forskjellige typer samt radiosendevakter. Spesialistutdanningen

Siden midten av 1950 årene gikk utviklingen av spesialiseringen svært gradvis, og reflekterte kompromisset mellom ønsket om ikke å utdype spesialiseringen for mye på den ene siden og på den andre siden det presset som kom av den kolossale utviklingen av anvendelse av elektronikken og kompleksiteten av utstyret. Stort sett har spesialiseringen tvunget seg fram, det ble to typer av radarspesialister, 2 typer av flyradio/radar spesialister og 2 typer av elektronisk linktrener-spesialister. Dels kom dette av hensynet til den praktiske anvendelsen av teknikerne, dels kom dette av at man hadde en begrenset tid til disposisjon for treningen av teknikerne. Kompeksiteten har stadig presset på for å øke treningslengden og tangerte i slutten av 1950 årene 21 måneder.

Denne utviklingen måtte bringes under kontroll ved drastiske tiltak og fra 1959 har tiden holdt seg innenfor vernepliktstiden på 18 måneder. For de fleste spesialistene ble det gjennomført 10 måneders grunnkurs og 6 måneders spesialisering. Spesialistutdanningen var basert på realskolekompetanse og gjennomføring av en opptaksprøve hvor både psykiske, fysiske og kunnskapsmessige forhold ble testet. Etter søknad på skolen måtte aspirantene konkurrere seg til opptak på skolen.

i 1960 årene var skolen godt innarbeidet, syntes å møte de krav som tjenesten ute ved stasjonene krevde og hadde vunnet alminnelig anerkjennelse i sivile bedrifter som etterhvert ansatte spesialistutdannet personell i sin tjeneste. Fordelen var at disse teknikerne hadde gjennomført 2 års praktisk arbeid ute på stasjonene i tillegg til utdanningen. Det viste seg at mange fikk gode sivile stillinger etter gjennomført plikttjeneste.

Denne utdanningen hadde en tilleggsfordel. Det var en internatskole hvor elevene også ble oppdradd og påvirket karaktermessig i en grad som ellers ikke er mulig.

Offisersutdanningen

Offisersutdanningen på Lutvatn tok sikte på å utdanne ledere innen avansementsfeltet "Elektronikk". Normalt kom den etter gjennomført høyere teknisk utdanning (2-3 år) og etter flere års variert tjeneste. Utdannelsen ved denne skolen var ca 10 mndr og tok sikte på å gi offiserene adekvate kunnskaper om:

Generell organisasjon og oppbygging av det norske forsvaret og NATO.

Administrasjon, administrative prinsipper og bestemmelser i Luftforsvaret og NATO. Matematiske og fysiske teorier som danner grunnlag for elektronikken. (Videreføring) Den elektroniske tjenesten i Luftforsvaret og tilstøtende sivile og militære organisasjoner. Nye typer av elektroniske innretninger som er eller forventes tatt i bruk. Militære disipliner og arbeidsledelse. I motsetning til den øvrige utdanningen på Lutvatn, tok ikke denne offiserskolen sikte på høyt oppdrevet spesialisering, men på å heve offiserenes kunnskaper for planleggende og ledende tjeneste på stabs- og avdelingsnivå i Luftforsvaret.

Oppsummering

Skolens virksomhet innenfor operativ sambandstjeneste (10-feltet) og teknisk elektronisk tjeneste (30-feltet) omfattet et dusin forskjellige kurstyper fra 1 til 4 måneders varighet for utdanning av sivilt personell og vernepliktig personell på mekaniker og operatørnivå.

De fleste av offiserene i disse bransjene fikk sin første faglige tekniske utdanningen ved skolen. Mange fikk senere høyere utdanning ved høgskoler i inn og utland. Skolen har hatt elever fra det danske flyvåpen, fra hæren , sjøforsvaret og fra norske sivile etater.

Fra 1945 til skolen gikk over til å bli befalskole (LBSR) er 6000 elever uteksaminert. I 1962 produserte skolen ca 110 000 elevdager. Som avslutning kan det vel sies at alle 6000 fikk en utdanning de selv og forsvarsgrenen har hatt stor nytte av.

3. Jonn Bekkevold: Lutvann Leir

Da plassen på Kjeller ikke tillot at FFI kunne samle sine avdelinger fra Bergen og Horten, på Kjeller, valgte Unnhammer og Co å flytte inn i en ledig tyskerleir på Kjevik.

Sambandsskolen med Major Nicolaisen (fra little Norway) fikk anvist den tyske Etterretningskolen på Lutvann i 1946. Stedet manglet alt, men Nicolaisen sto på og snart var kasserner, undervisningsbygg og veier på plass.

Spesielt den Amerikanske våpenhjelpen hvor Norge lånte vel 600 jetfly med radar og varslingsradarer krevde reaksjon. I 1962 var alle spesialiseringskurs utarbeidet og det spesialutdannede tekniske personellet sørget for nærmest 100% tilgjeglighet fly, radarstasjoner og rakettluftvern.

Befalskolestatus kom i 1965.

Det viser seg at tidligere sjef for HV02 oberst Rekdal har skrevet en liten artikkel om leieren:

" Lutvann leir ble bygget av tyskerne i årene 1941-42 ved hjelp av polske krigsfanger. Lutvann ble valgt som område fordi leiren var godt gjemt. Den gang sluttet broleggingen ved trikkesløyfen på Etterstad og eneste bebyggelse i området var noen gårder og Dr. Dedichens privatklinikk som var et sinnssykehus. Folk holdt seg langt unna da de regnet med at dette var farlige folk.

Tyskerne benyttet leiren til etterretnings- og sambandsskole. Den ble også benyttet som rekreasjonssted for frontkjempere. Tyske offiserer som var stasjonert i Oslo benyttet området til jakt og fritidssysler.

Alt radiosamband mellom Tyskland og Norge gikk via sentralen som lå i fjellanlegget bak manskapsmessa. Disse rommene er fortsatt intakte, men uten utstyr.

Husmannsplassen Bråten, nå hus nr. 11 i leiren, var det eneste bebodde huset her. Bråten bodde her under hele krigen og frem til han tok sitt eget liv i 1953. Huset ble da overtatt av Flyvåpenet.

Navnet Lutvann er første gang beskrevet i Heimskringla. Ljotene hadde samlingssted her og på Elvåga. Navnet Lutvann kommer av det gamle "luter" som betyr senkning i terrenget.

Befalsmessa ble bygget i laftet tømmer som administrasjonsbygg og sjefsbolig. Den inneholdt små kontorer og dagens spisesal ble brukt som parolerom. I 1957 ble den bygget om til det den er i dag.

Leieren var meget godt kamuflert under krigen. Det vokste blant annet en bjerk i spisesalen som gikk ut gjennom taket. Det var også spent kamuflasjenett over alle hus. Leiren ble forsøkt bombet to ganger, men norske flygere i RAF fant den ikke.

Etter krigen ble leiren overtatt av MILORG 1313. 01. Tyskerne hadde da forlatt leiren og fjernet det meste av interesse."

Samlet fra åpne kilder av Jonn Bekkevold Ob (p)

4. LSS-FSRS-LSRS-LBSR-Offlinjen

De enkelte skoler og underavdelinger av skolene som var på Lutvatn er tidsavhengig og nivåavhengig. Luftforsvaret skiftet navn til Flyvåpenet og igjen senere tilbake til Luftforsvaret.

• LSS Luftforsvarets Sambandsskole etablert - 1945

• FSRS Flyvåpenets Sambands- og Radarskole -1953

• LSRS Luftforsvarets Sambands- og Radarskole - 1959

• LBSR Luftforsvaret Befalskole for Sambands- og Radarpersonell - 1965-1977.

• Offlinjen - En offiserskole for sambandsoperativt og elektronisk teknisk personell. 1960 ?-1976

Starten

Skolene på Lutvatn ble opprettet for å lære opp vernepliktige soldater og befal til sambandsoperativ og teknisk elektronisk tjeneste i Luftforsvaret. Leiren var brukt under krigen som rekreasjons-sted for tyske offiserer og en del av bygningene ble stående, mens det ble bygd nye elevkaserner og nytt radarbygg. Ellers besto leiren av brakker og tømrede bygninger, blant annet en flott tømret befalsmesse. Denne bygningen ble brukt som hovedkvarter i 50 årene.

Tidshorisonten

Aktiviteten startet i 1945.Forskjellige navn ble brukt etter øket innhold og etter at Flyvåpenet skiftet navn til Luftforsvaret ved at luftvernartelleriet gikk inn i forsvarsgrenen. Diverse spesialistskoler holdt på til 1965. Da ble det befalskole med et helt annet innhold av militære disipliner. Elevene skulle ikke lengre bare bli teknikere men også befalsutdannet for generell befalstjeneste. LBSR ble da opprettet og denne fortsatte fram til 1977, da skolen ble nedlagt og innlemmet i Luftforsvarets Tekniske Skolesenter på Kjevik.(LTS)

Viktige hendelser og epoker

1.1945 Ble Luftforsvarets Sambandsskole (LSS) etablert på Kjeller.

2 1946 ble skolen etablert på Lutvatn.

1. 9 mai 1949 åpnet forsvarsminister Hauge det nye skolebygget. Første permanente bygg med klasserom og laboratorier. Artikkel i Aftenposten.

2. Philco-link undervisningen starter etter installasjon av utstyr.

3. Første offiserskurs innen 30-feltet igangsettes.

4. 25 mai 1954 åpnet sjefen for Luftforsvaret, Finn Lambrechts, et nytt og moderne skolebygg med dusjfasiliteter og kontorer for ledelsen. Artikkel i Aftenposten.

7.1954. Svømmebassenget er ferdig etter 3 års dugnadsarbeid.

1. 1. Skolen får navnet Luftforsvarets sambands- og radarskole. (LSRS)

2. 1965 Nike- og bakkeradarsikteundervisningen innføres.

3. 1. Skolen endrer navn og blir befalsskole. (LBSR)

4. 17 februar 1966 besøker en stor industridelegasjon Lutvatn. Skolens ledelse promoterer skolen.

5. 13 juli 1967 uteksamineres det første befalskolekullet i den nye skolen LBSR.

6. 1972 Nadge data handling og display undervisning innføres.

7. 1972 Elementærteknisk utdanning erstattes av 2-årig fagskole.

8. 1977 Skolen på Lutvatn nedlegges og flyttes til Kjevik hvor den lokaliseres sammen med den flytekniske utdanningen.

Minner (Gjenstander)

Bilder fra leiren

Flyfoto

Disse bildene ble tatt i 1971. Det går fram av skogen som ble hogd utenfor leiren og som skulle gi plass til blokkene som står der i dag. Se første bilde.

Til slutt et nytt bilde - vi kjenner igjen Radarbygget, Mannskapsmessa, Velferden, Befalsmessa, bolighyttene og Kasserne 1 og 2 svært inneklemt.

Bilder fra leiren

Nedre leirområde med Radarbygget

Befalsmessa

Forlegningene

Boligene i leiren

Relativt små tømmerhytter satt opp av tyskerne der en del av de ansatte bodde med sine familier. En del familier "frøs" seg gjennom vinternatten men de gjorde nytte for seg!

Mannskapsmessa

Vakta

Skolene på Lutvatn

Spesialistkullene

Bakkeradiospes. ca 1956/57

Instruktører - venstre bak - sjt H.H. Støvne og sjt Kristoffer Sogge bak til høyre.

Hospitanter sjt Grønvold og sjt Kjevik (bror av Agnar på Kjevik) Elever: Bjelland & Viktor Hansen.

Spesialistkull 4/56

Svein Erik Nilsen har sendt oss et bilde fra spesialistkuset han gikk på etter grunnkurset 4/56. Har kaller det spesialistkurs 1/57. Vi opererer normalt bare med nummeret på grunnkurset.

Deltagerne på dette spesialistkurset for radarsikte er oppgitt slik:

1. 27 Gunnar Halvorsen
2. 77 Kjell Erik Gulliksen
3. 50 Finn Henry Eng
4. 53 Oddvar Gulbjørnrud
5. 24 Kjell Midtsæter
6. 22 Svein Erik Nilsen Instruktører på dette kurset var: Anisdal, Syvertsen og John Lundsbakken

Spesialistkull 2/58A og 2/58B

Her er et bilde fra forkurset til 2/58A kullet.

Kjell Varsla har sendt inn dette og han forteller at A-kullet var elever fra forkurset på Fornebu og B-kullet var elever som hadde Artiumgrunnlag slik at de slapp forkurset. A-kullet hadde spesialisering på bakkeradio, flyradio og GCI-radar.

Spesialistkull FR-58

Bakkeradio- & Flyradio(?)spes. 1958-59

Bakkeradio-, Fjernskriver- & Radarspes.(?) 1958-59

Spesialistkull 1/59 Radarsikte

Spesialistkull 3/59

Spesialistkull 1/60

Fordeling av Spesialistgrunnkurs 1/60 mvf 12.9.60

Spesialistgrunnkurs 1/60 A (22 elever)

50 Beckstrøm, Steinar Thorn, Spikkestad 36 Berg, Jon, Øvrevoll, Tingstad 07 Dahlsveen, Georg, Onsrud, Algarheim 02 Endregård, Ole Kristian, Vangsnes i Sogn 60 Flatbø, Jon, Bergen 52 Furrebø, Ove, Bergen 01 Haldorsen, Ole, Giken, Sulitelma 68 Johansen, Kjell Øystein, Fredrikstad 72 Kristiansen, Gunnar, Lillestrøm 15 Løvdal, Per Eivind, Odda 82 Nicolaysen, Knut Wilhelm, Oslo 16 Nielsen, Terje, Drammen 67 Nordhuus, Odd, Vegsund pr. Alesund 71 Pay, Knut Egil, Åsly, Røyken 72 Samdahl, Bjørn, Trondheim 37 Slungaard, Per, Hamar 77 Sommerlade, Rolf, Oslo 00 Sponås, Gunnar Karstein, Kristiansund 06 Steen, Pål Wlilly, Grorud 20 Sørby, Ivar, Bergen 30 Tømte, Erik, Nordstrand 69 Hannestad, Per, Oslo 79 Filtvedt Spesialistgrunnkurs 1/60 B (23 elever)

Bergan, Olav Thore, Spikkestad 53 Bjerved, Dagfinn, Fjellhamar 01 Bårdsgård, Lars Anton, Nord-Aurdal, Leira 30 Dahlberg, Arnulf, Oslo 26 Edvardsen, Rolf-Willy, Bergen 27 Eriksen, Arne, Bergen 35 Fjeldvang, Roar, Strømmen 24 Gigstad, Torleiv, Skrautvål 12 Gjørsvik, Odd Gunnar, Tingvoll Granaas, SveinI, Oslo 81 Holsve, Einar, Bryn, Oslo 00 Knutsen, Harald, Brandal på Sunnmøre 05 Lillegraven, Jens Olav, Valen i Sunnhordland 61 Meyer, Ulf, Solheim, Svolvær 73 Moen, Svein Oddvar, Drøbak 53 Nielsen, Oddbjørn, Stjørdal Nilsen, Jan Arve, Rælingen, Lillestrøm 05 Røhne, Erik Roald, Oslo 22 Schmidt, Ernst, Bergen 00 Solhaug Bernt Arne, Fredrikstad 76 Svensholt, Bjørn, Tønsberg 80 Vinorum, Helge, Årvoll 34 Weydahl, Øystein, Nordstrand

Spesialistkull 1/60 Flyradio

Spesialistkull 1/60 Marconi

Spesialistkull 1/60 Radarsikte

Spesialistkull nr 2 - 1960

Spesialistkull nr 1 - 1961

Mitt kurs flyradio/radar var ferdig til jul 1961, og fra januar 1962 til påsken samme året gikk vi på kurs for radio/radarutstyret i Albatross. Etter endt Albatross-kurs ble vi sendt til Sola og ble fordelt på 330 og 333 skv. Jeg ble på 333 skv og ble med til Andøya i januar 1963. Der ble jeg til høsten 1963 da jeg begynte på 3-årig teknisk skole i Trondheim. Den resterende plikttjenesten jeg hadde tok jeg på Andøya somrene 1964 og 1965.

Spesialistkurs nr 1/62

Spesialistkull nr 2/62 Marconi

Spesialistkull nr 3 -1962

Jeg har forsøkt å tyde navnene på bildet. Noen kan være feil. Et problem er at det er bare etternavn, særlig når det er 4 stykker som heter Hansen. Men her er listen.

På de gamle sidene står S3/63 under bildet, hva er rett betegnelse?

Spesialistkull S2/63

Spesialistkull 3/63

Einar Henriksen har sendt bildet. Vi vil gjerne ha flere navn her: Tor O Steine forteller at han er her sammen med Karsten Heggland, Tormod Øyen og Oddvar Saxhaug.

Bildet under er fra rekruttskolen på Gardermoen sommeren 1962.

Disse (ca. 85-90 mann til LSRS) var blandet med vernepliktige og ca. 12-15 flytelegrafister til Albatross (de kom ikke inn på LSRS og fikk dette valget).

Kurset for telegrafistene gikk dels på Lutvatn og dels på Sola før de ble avgitt til 330 og 333 skv.

Bildet må være tatt forran undervisningsbrakkene på Lutvatn i 1964 eller i begynnelsen av 1965. Vi ble beordret ut i tjeneste som tekniske sersjanter 25. mars 1965. Vårt kull gikk på rekruttskole på Lista høsten 1963. Navn på flere : Knoph, Einar Myklebust, Waldstad, William Pettersen og Geir Pedersen. Hilsen Geir Pedersen ( GCI Marconi ).

Spesialistkull 1/64

Egil Lien har sendt dette bildet fra rekruttskolen på Lista. Han nevner følgende elever fra dette kullet:

Tore Brettås. Jan Støe, Arne Tendeland, Olav Grave, Pål Røbek og Egil Lien. I tillegg kjente jeg igjen Jan Bye Iversen, Palm og Øyvind Solvik.

Iht Lien er ikke alle på bildet senere elever på Lutvatn.

Av andre elever på dette kullet har vi disse navnene:

Karsten Heggland, Tormod Øyen og Oddvar Saxhaug. De figurerer ikke på bildet her og kommer sannsynligvis fra en annen rekruttskole.

Spesialistkull nr 2-64

Se også bildene fra 50-års jubileet i 2014

Navneliste: Ivar Andersen, Stein Trandum Andersen, Arnfinn Helge Austbø, Finn Harald Berg, Tore Berge, Kjell Bjørvik, Helge Bringsrud, Finn Henrik Bryde, Leif Kristian Bøe, John Bøhmer, Helge Kristian Bøhn, Kjell Degerstrøm, Bjørnar Dragnes, Hans Fredriksen, Finn Frøyslihagen, Bjarte Grambo, Einar Gudim, Bjørn Ole Gurihus, Arnulf Haga, Boye Kristian Langklep (Hansen), Gunnar Halvorsen, Dag Einar Haug, Jon Sigvat Hauknes, Vidar Bernt Hjertø, Oddvar Arne Ingebretsen, Pål Jansen, Arvid Kyrre Jensen, Fred Jensen, Alf Eirik Johansen, Bjørn Gisle Johnsgård, Finn Ole Jonassen, Arvid Malvin Jørgensen, Jan Fredrik Knutsen, Øyvind Kongsteien, Trond Kristiansen, Ole Kristian Kristiansen, Jan Arvid Karlsen, Bjørn-Hellik Letmolie,F Å Lindahl, Gunnar Lyngen, Willy Løvdal, Sven Erik Martinsen, Ole Johan Milde, Carl-Erik Mo, Kai Herman Molin, Kjell Harald Natvig, Willy Nordgård, Dag Petersen, Dagfinn Pettersen, Odd Einar Pernup, Normann Ræstad, Torgrim Einride Rønning, Kristen Sande, Villy Saltermark, Håkon Semb, Kjell Simonsen, Harry Sjæli, Bjarne Andreas Skaar-Nilsen, Roar Smidt, Odd Smith, Bjørn Johan Solem, Lars Ove Solheim, Morten Stokke, Terje Sæther, Ommund Talgø, Trond Thorkildsen, Svein Oddvar Tunold, Gaute Waalen, Hans Jørgen Woxen, Robert Arnfinn Østgård(sgjelten), Einar Kornelius Heide Aas, Oddvar Audun Aarflot.

Spesialiseringenene: Superfledermaus RSS40 radarsikte: Einar Kornelius Heide Aas, Håkon Semb, Gunnar Lyngen, Øyvind Kongsteien, Pål Jansen, Dag Einar Haug og Gunnar Halvorsen.

Dette kurset gikk i Stavern og 2 instruktører (Sjt Borgerud og Vingsersjant Kise) var med klassen dit. *** ====Flyradarsikte: Kjell Bjørvik, Ole Kristian Kristiansen, Helge Bøhn, Kristen Sande, Robert Østgårdsgjelten(Østgård), Finn Henrik Bryde, Finn Ole Jonassen, Jon Sigvat Hauknes, Kjell Simonsen, Odd Einar Pernup, Torgrim Einride Rønning, Oddvar Arne Ingebretsen

Disse konverterte senere til Superfledermaus RSS40. Flyradio/navigasjon Jagerfly: Boye Hansen, Ivar Andersen, Arnulf Haga,

Flyradio/maritim: Bjørn Gurihus, Björnar Dragnes, Gaute Waalen, Morten Stokke, Bjørn Gisle Johnsgård og Audun Aarflot.

Flysimulator F104G: Villy Saltermark, Willy Nordgård, Finn Harald Berg, Alf Eirik Johansen.

Bakkeradio: Kjell Degerstrøm, Ole Johan Milde, Hans Jørgen Woxen, Tore Berge, Willy Løvdal

Nike Radar: Odd Smith, Trond Kristiansen, Hans Fredriksen, Fred Å. Lindahl, Kai Molin og Roar Smidt.

Dette kurset gikk på Lutvatn og 6 danske elever deltok sammen med de norske. Her på OJT i Danmark sammen med 2 intruktører fra Lutvatn (Lt Svanberg og Sjt Wiktil)

Spesialistkull S3/64 eller S1/65

Dette er siste spesialistkullet som gikk på Lutvatn før det ble befalskole:

Lars Olav Handeland, Gunnar Aasegg, Tore Løvnæseth, Tore Mathisen, Tore Nicolaysen, Tore Hagen, Jens Gillebo, Tormod Heie, Hans Jørn Rønningen, Bård Orsten, Finn Lauritsen, *** Steen, Dag Larsen, Kjell Jørve, *** Theodorsen, Willy Johansen, *** Nilsen, Bjørn Saastad, **** Anfinsen, Odd Nordstrand, Tor Helge Strand, Per Greftegreff.

Vi har dessverre ingen bilder fra kullet.

Befalskolekullene

Befalskull nr 1-1965

B1/65 var den første tekniske befalskolen hvor 80 elever ble plukket ut fra over 200. Uteksaminert 55 elver på de forskjellige spesialiseringer. Se også artikkel i Aftenposten.

Bilder fra kullet: Sommerøvelsen 1966.

(Vi er ca 51 igjen - mangler 11 e-post adresser - dvs send til kosiver@online.no).

Befalskull nr 1-1966

Her mangler vi bilder, både klassebilde og andre bilder av dette kullet.

Befalskull nr 2-1966

Befalskull nr 3-1966**

Befalskull nr 1-1967

Befalskull nr 2-1967

Befalskull nr 3-1967

Befalskull nr 1-1968

Befalskull nr 2-1968

Befalskull nr 3-1968

Befalskull nr 4-1968

Befalskull nr 1-1969

B 1/69 var det første kullet som fikk rekruttskolen på Kjevik. Bildet er tatt på trappa til kasserna der, mars 1969:

Bilde 14-17 fra sommerøvelsen 1970.

De to siste fra undervisningen.

Befalskull nr 2-1969

Befalskull nr 1-1970

B1/70 - 3/8 1970 til 2-8 1972.

Befalskull nr 1-1972

B1/72 var det siste kullet som hadde all undervisning på Lutvann. Spes'ene var Nike, GCA og Flyradio/Nav jet.

Kortkurser

Det ble kjørt en god del kortkurser på nytt utstyr for for befal og sivile.

Undervisning

Bilder fra undervisning i de ulike lab'ene.

El-lab'en/grunnutdanningen

Grunnutdanningen for teknikerne forgikk på en spesiell måte. All teoriundervisning ble skrevet ned på tavlen av instruktørene og deretter kopiert av elevene. Det var mye ren pugging og ofte lite forståelse av hvordan ting virket.

Da var elementærlaboratoriet mer praktisk tilrettelagt. Her fikk elevene måle og kople opp kretser og sjekke både Ohm og Kirschofs lover. Radiorør lærte man mye om. Det var både dioder, trioder og pentoder. Her gikk elektronene både fort og stødig gjennom rørenes vacum.

Instruktørene var ofte helst sersjanter som hadde gått samme utdanningen et år eller to tidligere og som hadde utmerket seg med gode karakterer. Klassene var på 20 til 25 elever.

Bakkeradio

Flyradio

GCI

Fjernskriver/chiffer

RadarSikte

Nike

Peiler

1. Unge soldater fikk sin rekruttskole på Fornebu og kom deretter til "himmelriket" Lutvatn med nye kasserner og store utfordringer. For å trene telegrafister var det bygget en "peilerhytte" i leiren og øvelser med trening var en viktig del av perfeksjoneringen for elevene.

Fjernskriveroperatører

Det ble kjørt kurs på fjernskriver og ciffer for ansatte og befalselever fra Stavern og rene fjernskriveroperatørkurs for mannskaper.

Idrett

Milfag

Vervemateriell

Vervebrosjyre forside.

Historiene

1. Hans Fredrik Dahle: Anekdoter fra leiren
2. Hans Fredrik Dahle: Da stasjonsjefen skulle innpassere
3. Merethe Liland: Jeg vokste opp i Lutvatnleiren
4. Gunnar Halvorsen: Adjutanten på Lutvatn
5. Øyvind Roth: Ski, studier og diverse porter - Øyvind Roth
6. Erik Tømte: Lutvatnminner
7. Wiggo Myrhagen: Da skøytebanen ble strødd
8. Lars Urholdt: Parade for Kongen ved åpning av stortinget
9. Wiggo Myrhagen: Skuddene ved Lutvatnporten
10. Odd W. Ellevseth: Elevfortelling fra 1950
11. Oddvar Lies Lutvatnhistorie
12. William Jørgen Koren: Kjøkkensjefens middag
13. William Jørgen Koren: Byggherre med busjettdisiplin
14. Roald Søfteland: Minner fra Lutvann

*1. Hans Fredrik Dahle: Anekdoter fra leiren *

Lutvann har hatt mange skrivemåter, fra okkupantenes Luttvann og Lutvatn, til leiren etter 1976 da Heimevernet overtok fikk det nåværende navn Lutvann. Det har for øvrig alltid stått på bussene i alle år fra 1958.

Prolog Man må ha klart for seg at Lutvann ikke bare var en sambands- og radarskole i Luftforsvaret ,men et helt samfunn med mange medspillere. En drøy mil fra Oslo sentrum levdes livet der oppe i skogen, 230 m over havet, med sin egen rolige puls.

Lutvann var en viktig del av Luftforsvaret innen teknisk bransje. Men i skolesammenheng hørte også operativt samband med i dagliglivet, med mange spennende aktører.

(I en oversikt over virksomheten på Lutvann i 50-60 årene ville et organisasjonskart vært til hjelp, også for dem som skal lese om Lutvanns saga i fremtiden.)

Rundt 1960 var Lutvann oppdelt i en administrasjonsgruppe under ledelse av major Hope, og en skolegruppe hvor ledelsen stadig endret seg. I denne tiden hadde vi major Buresund, major Magnussen, den markante major Aag og Major Nylænder som skolegruppesjefer.

Løytnant Liland og Dahle hadde tillitsverv i Befalsmessen, og kan derfor gi noen historier derfra. Det blir opp til redaksjonskomiteen å "sensurere" historiene ut fra regler om personvern. Dog må det anføres at bringes personvernet for langt, blir det heller ingen anekdoter.

Et 40 års tilbakeblikk (av en senere oberst i teknisk bransje) Det var en mørk og regnfull natt. En sliten flysoldat slet seg opp de sølete bakkene fra Trosterud, bussen gikk ikke lenger den gang. Formen var dårlig etter 10 dagers opphold på feltsykehus på Kjevik, rammet av Asiasyken som mange andre i 1957. Nå slepte han sine militære effekter mot Lutvannleiren. Et flakkende lys i det fjerne viste vei. Leid milde ljos, som skulle endre livet i 40 år.

Vakten henviste til Daghavende sersjant, og turen opp gjennom leiren fortsatte. Der ble jeg spurt om jeg ville bo sammen med kameratene fra Kjevik, og ble henvist til brakke 24. En mørk sti førte fram til et svakt utelys på en falleferdig tyskerbrakke - nr 24. Men det var i hvert fall venner der; Fjæra, Mjæla og de andre fra rekruttskolen på Kjevik. De kunne fortelle at br. 24 var uten vann og toalett, lys og strøm bare av og til, og oppvarmingen måtte vi selv ordne med. Men det var i hvert fall en militær seng å hvile i.

Det var intensivt undervisningsopplegg på Lutvann i de dager, og nye kurs startet annenhver måned og varte i nærmere 1 1/2 år. Luftforsvaret hadde et umettelig behov for teknisk befal, og utviklingen gikk raskt. Norge hadde ikke andre utdanningstilbud i elektronikk i storskala så kort tid etter krigen. De som ikke fikk fast tilsetting i Luftforsvaret, hadde ingen problemer med å skaffe seg gode jobber i det sivile markedet. Undervisningen på Lutvann var anerkjent og holdt høy standard.

Men de ferske flysoldatene i brakke 24 så nok ikke perspektivene. De hadde mer enn nok med å tilpasse seg de primitive forholdene. Etter en lang dag på skolen, måtte man få varme i den gisne brakka. En haug med kull ble funnet like ved, og vaskebøtter ble begjærlig fylt av stivfrosne fingre. Snøen var ingen hindring, for våt kull brenner like godt. Så det ble varmt nok til felles lekselesning, hvor gode kamerater lærte mye av hverandre.

Denne beskrivelsen av Lutvann i 1957 er tatt med for en utfylling av tidsbildet. Når dagens ungdom klaget over manglende "luksus", fikk sjefen for det tekniske skolesenteret på Kjevik 40 år senere uttrykt et visst overbærende smil og kanskje manglende forståelse, ut fra sitt mantra: - Av og til må man være litt kynisk...

Anekdoter fra livet på Lutvann Episoder fra Befalsmessen

Etter at Lutvann ble befalskole i Luftforsvaret førte dette til at de uteksaminerte sersjantene ville "rase ut"" etter nærmere 1 1/2 års stram disiplin. Etter noen år på Østmarksetra, med noen utagerende hendelser, bestemte stasjonsjefen at disse avslutningsfestene skulle avholdes innen leiren i mer respektable former, og uten noen form for dekning i media eller lignende.

De ferske sersjantene ankom Befalsmessen med en rimelig form for ærefrykt. Det tidligere forbudte område skulle nå angripes på bred front. Med andektighet nærmet de første seg BAREN, og den modigste av dem fremmet sitt ærend: Jeg kulle gjerne ha et glass brennevin.

Tenk om dagens ungdom hadde hatt en slik uskyldsren tilnærming til de edle dråper! Det hører med til historien at var noen på festene utagerende, så var det gjerne deres nærmeste befal og instruktører.

I baren i Befalsmessa var det en hevd å kunne kjøpe seg "noe godt med hjem". Ikke helt lovlig, men dette ble omgått ved at man deponerte drinkepris, og så leverte "lånet" tilbake i løpet av 3 dager. Ellers ble pengekonvolutten sprettet og innholdet slått inn på kasseapparatet.

Kaptein Skovdahl deponerte for 2 flasker Brandy Spesial, og dro av sted med sin fangst. En drøy uke etter kom han til messen med 2 flasker for innlevering og avhenting av likvidene. - Sorry, ble han møtt med i baren, - de pengene er nå slått inn på kassen som en del av normal omsetning. Kapteinen ble mektig vred, og skjente på barens betjening av gode kunder. Etterhvert kom det liksom et forklarelsens lys over hans åsyn, da han utbrøt - Jamen da er jo disse flaskene mine! Det var de jo, og kapteinen forlot messen i en lykkelig tilstand.

Major Hope I Luftforsvaret utga et nytt "Reglement for den indre tjeneste", og stasjonsjefen, oblt. G. H. Aasen samlet alt befal i befalsmessen til en gjennomgåelse av nevnte reglement. Major Hope hadde som oppdrag å lede oss gjennom dette høytidelige dokument. Alle våknet da han kom til et avsnitt om befalsforlegningene: -Misbruk av alkohol på befalsforlegningene er ikke tillatt, siterte majoren, og tilföyde: "Siden all bruk av alkohol er misbruk, skal alkohol ikke forekomme på befalsforlegningene!" Da grep stasjonsjefen inn, og erklærte at dette var en altfor streng fortolkning av regelverket. Majoren måtte gi tapt, til beboernes store glede.

Major Hope II Dahle forteller: Etter mange års tjeneste annetsteds i Luftforsvaret avla jeg Lutvann et besøk, og oppsøkte major Hope på hans kontor. Vi hadde en hyggelig passiar. Etterhvert begynte det å suse i et skap bak ham, og det viste seg å være en vannkoker. Han tilbød elskverdig en kopp Nescafe, men jeg avslo dette på en hyggelig måte. Høflige var dog ikke de etterfølgende uttalelser da han slo resten av det kokende vannet ut av vinduet. Det viste seg at arbeidere var i gang med å pusse opp fasaden på Radarbygget, og de satte liten pris på å bli varmebehandlet. Så stygge ord hadde jeg ikke hørt siden rekruttskolen. - Hehe, var det folk der, sa major Hope tørt med sin nordlandske aksent.

Ingeniør Halvorsen De tekniske elevene skulle ikke bare studere radio- og radarteori, men også få opplæring i praktisk arbeid. Dette omfattet verktøylære, metall- og loddearbeider på elektroniske komponenter. Undervisningen foregikk i en falleferdig liten brakke, br 3. Inne var det omtrent like primitivt som i brakke 24. Her residerte ingeniør Halvorsen. Hans klassifisering av grupper filer ble legendarisk: " --- Vi har 3 typer filer, nemlig flate filer, runde filer og alle andre slags filer ---". Dette var selvsagt viktig informasjon før vi begynte med vårt svennestykke, Kortslutningsboksen. Et stykke aluminium skulle bukkes og hull til plugger skulle stanses ut med noen slitne såkalte Q-max. Selvsagt skulle det også files en del. Fra en oktalplugg på den ene siden gikk det ledninger og koaksialledning til en bnc-plugg i den andre enden. Disse skulle kunstferdig loddes til ører på bakelittstriper og syes nennsomt med tråd. En fullstendig unyttig gjenstand, og totalt 60 timers demotivasjon for elevene. Senere flyttet ing. Halvorsen til lyse og vennlige lokaler, og kortslutningsboksen ble erstattet med en hi-fi forsterker. Da øket fagets anseelse og interesse blant elevene.

Som Don Quixote i middelalderen minnet ing Halvorsen om Ridderen av den bedrøvelige skikkelse. Han ble vel aldri tatt helt alvorlig og ble kanskje gjenstand for noe mobbing, selv om dette begrepet ikke eksisterte den gang. Store-Hansen på radioverkstedet var ikke nådig:" - Du Halvorsen, dette ing. du skriver foran navnet ditt, betyr det Ingval?.."

Depot-Jack Stabsersjant Henriksen het ikke det, men han styrte klesdepotet med myndig hånd. Det var ikke greit for en skarve menig å opponere mot servicen på depotet. Man følte seg liten der. Skranken var høy, og gulvet på innsiden hvor betjeningen sto var høyere enn utenfor. Bytting av tøy skjedde til bestemte tider, som ikke kunne fravikes. Jeg kom med et par vonde sko, og min forklaring om at jeg ikke kunne gå i disse, ble bryskt avfeiet med, - da får du løpe i de!! Neste!! Om depot-Jack fortelles det at han en gang stilte på hovedoppstilling med 12 flasker pils innenfor uniformsjakken. det holdt vel til lunch, skulle man tro.

Stabsersjant Støa Lutvann var et sted langt oppe i skogen med mange orginaler samlet. Der var også stabsersjant Støa. Han hadde flere funksjoner i sin tid på 60-tallet, som han hadde inntil sitt inkompetansenivå innen hver gren. Han var leder for våpenlageret i kjelleren på br. 50, (nå revet). En dag pusset han et gevær. I strid med alle mulige forskrifter gikk et skarpt skudd av og opp gjennom taket. Over holdt forsyningsavdelingen til. Kaptein Sandnes unngikk døden takket være et anfall av kaffetørste. Han forlot sin kontorstol sekunder før Støa leverte sitt famøse skudd, som gikk tvers gjennom kapteinens stol.

Støa fikk ny jobb som brannsjef, og flere av hans brannøvelser endte med forferdelse. (Min kommentar: Jeg var selv brannvakt på Lutvatn mens Støa var brannsjef og det var en lidelse å gjøre noe under hans ledelse. Så lenge vi elevene fikk styre alene gikk det bra. Etter at jeg var ferdig på Lutvann, skjedde det utrolige. Brannstasjon brant ned under en brannøvelse. Det var visst eneste brannen som skjedde på Lutvatn- Gunnar)

Ellers er det mange anekdoter om gamle Lutvann mens Nicolaysen var sjef og Laache skolegruppesjef. Man har hørt at velvillige offiserer kjørte sjefen hjem i trillebår ved stengetid i messen. Om Laache er det fortalt mange ting om hans forsnakkelser. Men da bør historiene komme fra de som har opplevd dette selv.

Ellers kunne det være en ide å arrangere en workshop blant de gamle i den hensikt å samle stoff.

Vennlig hilsen Hans.

2. Hans Fredrik Dahle: Da stasjonsjefen skulle innpassere

Hans Fredrik Dahle forteller at da en av hans medelever stod portvakt hendte følgende.

Det var vinter og snø på veien. Været var fint og mange benyttet dagen til å gå på ski. Derfor var det også mange som passerte inn vakta på ski. Vaktsoldaten hadde nok litt problemer med å kontrollere alle, men han kjente jo de fleste, så stort sett gikk det greitt.

Så kom det inn en høy voksen person gående på ski. Det var stasjonsjefen som også denne fine dagen hadde tatt seg en tur ut i det flotte terrenget rundt Lutvann. Vaktsoldaten gjorde ingen tegn til å kontrollere han, hvorpå Stasjonsjefen spurte :"Skal du ikke kontrollere om jeg har angang til leiren her?" "Nei" svarte vaktsoldaten, "Deg kjenner jeg da igjen, er ikke du en av fyrbøterne i leiravdelingen? "

Om han senere måtte møte hos adjutanten for å forklare seg nærmere er usagt.

11. Oddvar Lies Lutvatnhistorie

Jeg begynte i Luftforsvaret i august 1950. Først gikk jeg på rekruttskole i 2 mndr på Gardermoen flystasjon.

Da rekruttskolen var avsluttet, ble jeg overført til Luftforsvarets sambands- og radarskole, Lutvatn. Skolen ga et veldig godt førsteinntrykk, bebyggelsen besto den gangen av en masse laftede tømmerhytter, som var plasert i terrenget uten at naturen omkring var blitt skadet av det.

Disse hyttene var beboelseshus for befalet. For elevene var det brakker som ble nyttet både til oppholdsrom og overnatting. Brakkene var ikke særlig vakre å se til, men de lå plassert diskret i naturen og følgelig virket de lite skjemmende. Etter et halvt år flyttet vi elevene inn i nyoppførte betongkaserner som etter standarden den gangen var meget bra.

Skolelokalene var av vanlig bra standard. Lokaliteten var helt ypperlig. Selve skolen lå i et skogholt isolert fra all ytre støy. Med bussen tok det kun 30 minutter å komme inn til Oslo sentrum.

Det var tyskerne som hadde bygd leiren, den skulle tjene som et hvilested for slitne offiserer og soldater og samtidig gi muligheter for utdanning innen navigasjon og kommunikasjon.

Ingen tvil om at tyskerne hadde god evne til å finne egnede plasser til sine aktiviteter samtidig som de hadde sans for at natur og arkitektur måtte være i harmoni. I utgangspunktet hadde jeg søkt om opptak på et telegrafistkurs, fordi jeg hadde registrert at hvis en i tillegg tok navigasjonsutdannelse ville en kunne bære en "ving" på uniformen tilsvarende det flyverne har. Dette hadde jeg lyst til å prøve.

Ca 2 mndr etter oppstarten av kurset, kom skolesjefen inn i klassen og fortalte at etter at Norge var blitt medlem av NATO i 1949, hadde USA levert en masse krigsmateriell til Norge. Blandt krigsmateriellet var det betydelige menger av elektronikkutstyr. Dette, sa skolesjefen, betydde at behovet for radioteknikere var blitt større enn det skolen hadde planlagt. Spørsmålet var derfor om vi som gikk på telegrafistkurset var villige til å konvertere til radioteknikerutdannelde.

Etter en del forhandlinger, ble vi enige om å starte på en slik teknikerutdanning under forutsetning av at vi skulle få anledning til å fullføre telegrafistutdannelsen. Slik ble det. Vi skrev under på at vi skulle få 2 mndrs telegrafistutdanning før vi fremstilte oss til eksamen. I praksis betydde dette at vi skulle prøve å ta telegrafisteksamen på 4 mndr. Vi fikk med andre ord 2 mndr skole i telegrafi før teknikerutdanningen og 2 mndrs forsert trening etterpå. Det var under halvparten av ordinær skolegang.

Akkurat før vi skulle ta eksamen i telegrafi, kom skolesjefen inn i klassen for å fortelle oss hvilke stasjoner vi ville bli postet til etter at utdanningen var ferdig. Når han kom til mitt navn sa han at jeg var påtenkt å bli instruktør på sambandsskolen i matematikk og elektronikk. Jeg takket så mye for tilliten som var vist meg og sa at jeg gjerne kunne tenke meg å bli instruktør, men at jeg gjerne ville være på en utestasjon først for å lære litt om hvordan elektronikkutstyret ble vedlikeholdt. Dette var noe jeg mente ville gi meg erfaring som ville styrke meg i instruktørjobben. Skolesjefen reagerte positivt på forslaget mitt, slik at når jeg hadde tatt telegrafisteksamen kom det beordring til radioverkstedet på Gardermoen flystasjon.

Her begynte jeg med å kontrollere og vedlikeholde elektronikkutstyret som var installert i de flyene som var operative på stasjonen. Jeg syntes det var veldig interessant å måle og kontrollere dette utstyret. Var det noe som ikke fungerte som det skulle, tok jeg det ut av flyet og brakte det til radioverkstedet for nærmere undersøkelse.

På verkstedet hadde man testbenker og spesialutstyr for den enkelte utstyrsgruppe samtidig som det var prosedyrer for hvordan de enkelte kontroller og justeringer skulle utføres. Noen ganger måtte man selvfølgelig skifte ut defekte komponenter, men ofte var det bare justeringer og trimming som skulle til. Før man tok å installerte utstyret i flyet igjen, utførte man en solid sluttkontroll mens det ennå var i testbenken.

Generelt likte jeg dette arbeidet veldig godt, men etter at jeg hadde vært på verkstedet et par mndr, kom det beskjed om at jeg skulle melde meg for sambandssjefen. Han fortalte at han hadde sett igjennom papirene mine, og sa videre at jeg hadde altfor mye utdanning til å arbeide på radioverkstedet. Nei sa han, du bør begynne på sambandskontoret. Videre fortalte han at han hadde ordnet med kontorplass, og at han forventet at jeg flyttet inn der allerede neste dag. Jeg skulle få arbeidsoppgaver direkte fra ham, slik at jeg selvfølgelig på den måten også hadde han som nærmeste foresatt. Dermed var min praktiske tid som radiotekniker på flyutstyret over. Selv om dette var i mot min vilje, våget jeg ikke å protestere. Jeg var nyutnevnt sersjant, mens sambandssjefen var kaptein med krigserfaring. Jeg hadde nok ødelagt alle framtidsmuligheter i Luftforsvaret om jeg hadde forsøkt å motsette meg opplegget hans. For øvrig kjedet jeg meg ganske mye på kontoret. Jeg fikk ikke tilstrekkelig med arbeidsoppgaver.

Så vidt jeg husker, kunne jeg stort sett ferdigstille de oppgavene jeg fikk å utføre på en halv dag. Resten av dagen satt jeg og leste eller gikk på radioverkstedet og pratet med mine tidligere kolleger om løst og fast. Jeg var egentlig lite fornøyd med situasjonen. Jeg var jo ikke kommet til Gardermoen for å sitte på kontor. Plutselig en dag fikk jeg brev i posten som påla meg å delta i en NATO-øvelse som telegrafist. Hovedkvarteret for øvelsen skulle være på Gardermoen og jeg skulle sitte i hovedkvarteret.

Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært så uheldig som den gangen. Det viste seg at den telegrafisten som jeg skulle kommunisere med , var meget erfaren og som derfor sendte med mye høyere hastighet enn det jeg var vant til. Det betydde at jeg rett og slett var usikker på om det jeg hadde skrevet ned var riktig mottatt. Flere ganger ba jeg han om å senke hastigheten, det hjalp nok i en kortere periode, men ikke mer. Det var ikke lenge før han var oppe i "full" hastighet igjen. Jeg skrev ned så godt jeg kunne og leverte signalene fra meg til noen offiserer som tok "action". Noen signaler anmodet om flystøtte til angitte posisjoner og klokkeslett, andre anmodet om forskjellig typer av krigsmateriell, i andre spurte man om lov til å foreta visse operasjoner osv. osv.

Jeg ventet stadig på at noen skulle komme å reagere på innholdet i noen av signalene, men det skjedde ikke. Så jeg hadde forhåpentligvis fått med det essensielle. Det var virkelig en ilddåp jeg var igjennom. Men etter en 4-5 dager ble jeg ganske sikker på at det jeg skrev ned var i samsvar med det sendte. Når en tar i betraktning at jeg kun hadde 4 måneder på telegrafistopplæring forut for dette, er jeg i ettertid fornøyd med at jeg gjennomførte oppdraget uten for store problemer. Etter at jeg hadde vært på Gardermoen i ca 4 mnd, kom det endelig et signal fra Lutvatn som anga at jeg var ønsket tilbake til sambands-skolen. Det hadde jeg ikke noe i mot. Jeg var tvert om glad for at min tid på Gardermoen var slutt slik arbeidssituasjonen min hadde blitt.'

Jeg kom altså tilbake til Lutvatn i månedskifte Juni/Juli 1952. Nå skulle jeg begynne med undervisning, noe jeg egentlig var motivert for. Jeg syntes det var hyggelig å være tilbake på skolen igjen og ble godt mottatt. Jeg fikk anvist hybel og kontor samtidig som jeg ble orientert om hva jeg skulle undervise i, samt når jeg skulle starte dette. Oppstarten min skulle skje midt i Juli, og jeg skulle starte med matematikkundervisning for to klasser. Hver av klassene skulle ha dobbelttime i matematikk hver dag, Så jeg fikk 4 undervisningstimer pr. dag.

Jeg brukte mye av de 14 dagene forut til å forberede meg. Samtidig snakket jeg en god del med instruktører som hadde erfaring med dette. Da jeg startet opp var jeg derfor ganske godt forberedt. Erfarne instruktører understreket at en aldri måtte svare på spørsmål fra klassen hvis en ikke var sikker på svaret. Var en usikker på hva det riktige svaret var, kunne man med fordel si at dette ville en undersøke før det sikre svaret ble gitt. Poenget var da at en virkelig husket på å komme med det rette svaret i en av de aller første timene. En måtte være ærlig, slik at en ikke kom ut på "tynn is". Jeg fulgte dette rådet og kan heller ikke huske at jeg noen gang ble tatt av klassen for bløff eller urent spill.

Jeg kom godt ut av det med begge klassene, og det skyltes ikke minmst at alle elevene var svært greie å ha med å gjøre. Det var overhodet ingen i klassene som forsøkte seg på bråk. Tvert om var de alle motivert for å gjøre det best mulig på skolen. Derfor var det både givende og utfordrende å forestå denne undervisningen. Når man merker at elevene er interessert , virker det positivt tilbake på instruktøren slik at han også prøver å tilrettelegge undervisningen på beste måte. Slik virket det i alle fall på meg. Jeg trivdes veldig godt i jobben, og forholdene oss instruktører i mellom var svært konstruktivt. Jeg følte meg etterhvert som fisken i vannet.

På nyåret i 1953 ble jeg overført til å undervise mer om elektronikk og mindre om matematikk. Dette bidro til at jeg ikke gikk trett av å ha samme faget hele tiden. Jeg underviste i flere av elektronikksystemene som den gangen fantes i Luftforsvaret. Når man gjennomgikk radioteknikerutdannelse lærte man alle systemene, både bakkeradiosystemene og flysystemene.

På sensommeren i 1953 fikk jeg beskjed om å melde meg for skolesjefen. Han spurte meg da om jeg hadde lyst til å lære noe om pedagogikk og psykologi. Jeg svarte at siden jeg da drev som lærer, kunne jeg tenke meg å få en god innføring i disse fagene. Han svarte da da Statens Yrkeslærerskole, som holdt til i Oslo hadde lagt opp et 6-7 måneders kurs for allerede tilsatte yrkesskolelærere i disse fagene. Denne skolen hadde også avsatt en elevplass for Forsvaret og skolesjefen sa at hvis jeg var positiv til dette, ville jeg få denne plassen.

Jeg har aldri angret på at jeg tok dette kurset. Det gav meg mye kunnskap som jeg siden har dradd nytte av i hele mitt yrkesaktive liv. De som hadde lagt opp kurset, hadde vært svært forutseende hva angikk gruppesamarbeid, framføring, presentasjoner, orienteringer og anvendt psykologi i lærersammenheng osv.

Straks jeg kom tilbake til Lutvatn etter avsluttet kurs, mottok jeg et brev fra skolesjefen hvor han påla meg å virke som pedagogisk veileder for instruktørene på skolen. Primært skulle dette skje ved at jeg møtte opp i timene til den enkelte uten at jeg hadde annonsert besøkene på forhånd. Jeg skulle notere meg forhold i undervisningen som jeg mente det var verd å gå gjennom med instruktøren i etterkant av undervisningen. I to år drev jeg med dette ved siden av egen undervisning. Jeg trivdes godt i denne arbeidssituasjonen og hadde en følelse av å få passende utfordringer hele tiden, noe som bidro til at jeg følte at ardeidet var interessant og meningsfylt.

På høsten 1954 fikk jeg nok en beordring til en NATO-øvelse. Det var en av de helt store øvelsene, hvor alle NATO-land deltok. Jeg ble beordret til Luftkommando Sør-Norge som den gangen holdt til i en fjellbunker ved siden av hoppet i Holmenkollen.

Jeg fikk beskjed om å melde meg for en navngitt engelsk offiser der. Han fortalte meg at jeg skulle være "in-recorder", det vil si at telegrafistene skulle levere alle innkomne meldinger til meg. Jeg skulle foreta de nødvendige registreringer, dekodinger og derpå foreta fordelinger til de enkelte adressatene. Jeg hadde føelsen av at jeg behersket jobben takket være min tidligere telegrafistutdannelse. Øvelsen varte i 10 dager og den siste øvelsesdagen om ettermiddagen fant jeg ut at jeg var godt ajour med tingene. Jeg gikk derfor ned i kantina og kjøpte meg en kopp kaffe samt Dagbladet. Jeg tok disse tingene med meg opp på kontoret for å hygge meg med kaffe og avisen på tampen av den store øvelsen. Plutselig sto min foresatte bak meg og spurte hva jeg hadde fore. Jeg svarte på en høflig måte at nå hadde aktioviteten blitt sterkt redusert og at jeg følte å ha god kontroll med tingene, så derfor hadde jeg tillat meg å ta en liten kaffepause. Han svarte da litt bryskt at i krig så vel som i øvelser måtte berørte ikke ta ekstra pauser. Det ville bestandig være noe å gjøre sa han. Disiplinen måtte gå foran personlige ønsker! Jeg skjøv kaffekoppen til side og fortsatte min tjeneste som vanlig til øvelsen ble avblåst et par timer senere. Da gikk jeg ned til den engelske offiseren og leverte mine papirer, jeg var svært formell og det samme var han.

På veien tilbake til Lutvatn tenkte jeg en god del på denne hendelsen og kom til at jeg hadde blitt rettferdig behandlet av denne offiseren. Etter et par uker , møtte jeg skolesjefens sekretær. Hun fortalte at det helt nylig var kommet rapport om min øvelsesdeltagelse. Jeg ymtet noe om at det var vel begredelige greier. Nei svarte hun, det var noe av den flotteste rapport hun hadde sett. Jeg hadde bare fått ros og skryt for min måte å utføre tjenesten på. Personlig har jeg ikke sett rapporten, men jeg regner med at den ble vedlagt i min personlige mappe. I den hadde jeg jo ikke innsynsrett. Imidlertid fikk jeg etter dette en positiv holdning til engelske offiserer. Jeg så på dem som kravfulle i tjenesten, men de hadde også sans for de myke verdier. Jeg hadde ingen problemer med å akseptere en slik væremåte.

Våren 1955 kom det oppslag om at Luftforsvaret søkte etter aspiranter for sivilingeniørutdanning. For å komme i betraktning måtte man ha realartium, et såkalt gruppe 1 kurs samt være fast ansatt i Luftforsvaret. Radioteknikerkurset var et slikt gruppe 1 kurs. Jeg hadde søkt fast tilsetting og fått det 1 år tidligere i forbindelse med søknad om tjenestebolig på Ulven i Oslo. Jeg innfridde med andre ord de grunnleggende kraven som var satt. Etter at jeg hadde søkt, var jeg selvfølgelig spent på utfallet, fordi det var sett på som noe av det beste en kunne få tilbud om i Luftforsvaret. Jeg visste at 10-11 av insttruktørene på Lutvatn hadde søkt og det var selvfølgelig søkere fra andre steder i Luftforsvaret også. Etter noen uker fikk tre av oss et brev fra Overkommandoen om å møte til intervju i anledning søknaden. Det var avsatt en time til dette på hver av oss.

Personlig syntes jeg intervjuet gikk greit og det siste kvarteret snakket intervjuerne til meg som om jeg allerede var uttatt. Jeg tok imidlertid ikke sjansen på å si noe om dette, men etter ytterligere 3-4 uker kom det brev om at jeg var tatt ut til å gjennomgå denne utdannelsen. Noe av det første jeg gjorde da, var å ringe mine nærmeste. Min kone, Berit, var på Sørlandet på den tiden. Hun tok for øvrig det hele med stor ro. Jeg fortalte at hun måtte forberede seg på å bli med til USA, fordi Overkommandoen hadde bestemt at utdannelsen skulle foregå ved ett av de mer anerkjente universitetene i USA. Vi var pålagt å søke opptak selv, fordi Luftforsvaret ikke hadde noen avtale med noen av de aktuelle universitetene. Berit var sporty og hadde ingen negative reaksjoner på opplegget. Etterpå ringte jeg til Lie og informerte min bror og mine foreldre om hva som var forestående. Jeg hadde inntrykk av at alle syntes dette var storveis, men kanskje også litt skremmende. Det skremmende var jo at hele min familie og jeg skulle være borte så lenge. Nå må en huske på at dette fant sted i 1955, og verden var ikke så liten som den har blitt etterhvert. For min familie ble USA sett på som det forjettede land som lå veldig, veldig langt borte. Spesielt min mor var nok ganske stolt på mine vegne. Jeg regner med at hun ringte rundt til sin familie og fortalte om min forestående USA-tur. Jeg tror hun hadde stor glede av å formidle denne nyheten.

En som den gangen var en venn av meg, Bernhard Eggesbø, studerte ved Stanford University, Palo Alto i California. Etter anbefaling fra ham valgte vi tre som var tatt ut til utdannelsen å søke om opptak ved samme universitet. Han informerte om at universitetet var prestisjetungt, klimaet var veldig bra og han mente det ikke ville være noen problemer med å finne et sted å bo.

Vi ble opptatt som studenter ved dette universitetet, men søknadene hadde kommet for sent til at vi kunne begynne studiene i 1955. Vi var imidlertid velkomne til å starte i august 1956. Slik ble det.

Lutvatn ble altså det stedet som førte meg til det endelige valget av yrke og det var også det stedet som stimulerte meg til det. Både som elev og som instruktør opplevde jeg å være i et konstruktivt miljø. Jeg visste ikke noe om dette på forhånd, mer eller mindre tilfeldig ble man en del av disse miljøene. Speskielt instruktørene var veldig målbeviste. De aller fleste hadde klare planer for framtida si, og de fleste satset på videre utdannelse. Disse holdningenen smittet nødvendigvis over på meg også. Det var tilfeldighetenes spill som nærmest klarla hvilken vei som skulle følges.

                               ---- med takk til Petter Olafsson som har overlatt disse memoarer til oss. Oddvar Lie var hans bestefar.

Vinter- og sommerøvelsene

Da skolen fikk befalsskolestatus i 1965 ble det gjennomført realistiske treningsopplegg for å perfeksjonere "befalet" for å kunne lede under vekslende forhold sommer & vinter.

1. Vinterøvelsen mars 1967 Torpo i Hallingdal

2. Vinterøvelsen 1968

3. Vinterøvelsen 1969 Torpo i Hallingdal

4. Vinterøvelsen 1970 Torpo i Hallingdal

5. Sommerøvelsen 1966 Møsvann i Rauland

6. Sommerøvelsen 1967

7. ommerøvelsen 1968 Heistadmoen

8. Sommerøvelsen 1969 Heistadmoen

9. Sommerøvelsen 1970 Heistadmoen

10. Sommerøvelse ukjent årstall Heistadmoen

1. Vinterøvelsen mars 1967

Torpo i Hallingdal

2. Vinterøvelsen 1968

3. Vinterøvelsen 1969

Vinterøvelsen for B1/67, B2/67, B3/67 og B1/68 på Toerpo i Hallingdal. Det viste seg å bli en kald opplevelse med temparatur ned mot -33°C.

4. Vinterøvelsen 1970

Torpo i Hallingdal.

5. Sommerøvelsen 1966

Møsvann i Rauland

B1/65 var den første tekniske befalskolen hvor 80 elever ble plukket ut fra over 200. Uteksaminert 55 elver på de forskjellige spesialiseringer. Se også artikkel i Aftenposten.

Øvelser var en fin læring og ga pusterom og andre utfordringer enn tekniske duppeditter og svevende elektroner! Sommerøvelsen 1966 foregikk ved Møsvann i Rauland.

(Vi er ca 51 igjen - mangler 11 e-post adresser dvs send til kosiver@online.no)

6. Sommerøvelsen 1967

7. Sommerøvelsen 1968

Heistadmoen.

8. Sommerøvelsen 1969

Heistadmoen.

9. Sommerøvelsen 1970

Heistadmoen.

10. Sommerøvelse ukjent årstall

Ukjent årstall.

Avisartikler

Aftenposten 18 jan 1935: Stor-Oslos reguleringsplan

Aftenposten 29 juni 1946: Aker formannskap - tyske militæranlegg ved Lutvatn

Aftenposten 16 des 1947: Luftforsvaret legger sterk vekt på grundighet i utdannelsen

Aftenposten 9 mai 1949: Luftforsvarets Sambandskole innvier ny skolebygning

Aftenposten 2 mai 1952: Luftforsvaret vil by ungdommen større muligheter

Aftenposten 6 okt 1953: Velferdsbygg ved Lutvann er ferdig om vel ett år

Aftenposten 21 mai 1954: Radarbygg innvies på Lutvann 25 mai

Aftenposten 26 mai 1954: Stort fremskritt for vår sambandsteknikk

Aftenposten 22 juni 1955: Arne Kotte - deltar i Forsvarets fotballcup

Aftenposten 6 juni 1957: Lutvann - en skole for alle i den elektroniske fagkrets

Dagbladet: Medlemskap i Dusteforbundet

Aftenposten 25 januar 1966: Spesialister fra Lutvatn

Aftenposten 17 februar 1966: Besøk på Lutvatn av elektronikkens menn

Aftenposten 13 juli 1967: 55 nye sersjanter til Luftforsvaret

Aftenposten 26 september 1969: Dyktige karer ved befalskole

Aftenposten 4 mars 1974: Sjefsskifte på Lutvatn

Aftenposten 18 jan 1935: Stor-Oslos reguleringsplan

Ni forstadsbaner og fem hovedveier med spesielle kjørebaner for hurtigtrafikk. Stor-Oslos fremtidige utviklingslinjer samlet i trafikk- og bebyggelses-direktiver.

Utsnitt sakset: Rundt Lutvann og Nøklevann, oppover Nordmarken, omkring Løkkebergseter,Slåtengen og Stovivann er store strekninger alt ervervet ved kjøp eller sikret mot bebyggelse som nedslagsfelt. Disse områdene må sikres for fremtiden som naturpark. De er dessuten foreslått utvidet på en rekke steder, blant annet omkring Heggelivann og Kolsåspartiet.

Aftenposten 29 juni 1946: Aker formannskap - tyske militæranlegg ved Lutvatn

Formannskapet er enig i at det stilles nødvendig beløp - ca kr. 15.000 - til disposisjon for anlegg av hypoklorittanlegg for kloring av vannet fra Aker vannreservoar - Lutvatn.

Da anlegget gjøres nødvendig som følge av militærvesenets bebyggelse innen Lutvatnets nedslagsfelt pålegges militærvesenet å betale kommunen et årlig bidrag på kr 2.000 som utgjør militærvesenets andel av kommunens årlige driftsutgifter ved anlegget.

Militærvesenet pålegges å flytte en lemmebrakke ut av nedslagsfeltet, samt å fjerne de avfallshauger som ligger spredt utover i terrenget og anskaffe tette beholdere for søppel og avfall og sørge for regelmrssig tømming av disse.

Etter vannverksjefens påvisning må militærvesenet foreta stengning av et par vannsig i nærheten av bebyggelsen. Vannsiget kan stenges ved anlegg av mindre jorddammer.

Aftenposten 16 des 1947: Luftforsvaret legger sterk vekt på grundighet i utdannelsen

Luftforsvaret legger sterk vekt på grundighet i utdannelsen. Laboratoriet har avløst auditoriet.

"En moderne krig vinnes i laboratoriene og fabrikkene" er et slagord som man stadig hører. Selv om det her er tatt vel kraftig i, så er det ikke tvil om at de tekniske hjelpemidler, som i dag står til en militær sjefs disposisjon er høyt utviklede, men også meget kompliserte instrumenter. Det stilles derfor i dag meget store krav til soldaten som skal betjene våpnene. Enten han skal bruke dem i kamp eller han skal holde dem i førsteklasses stand, kreves det en grunndig utdannelse. Oså i vårt forvar har man tatt konsekvensene av dette og det har derfor etter frigjøringen foregått en omfattende omlegging av soldatens utdannelse, særlig for spesialistenes vedkommende.

Luftforsvaret er et av de våpen som er mest avhengig av spesialister og det er derfor naturlig at man legger sterk vekt på grundighet. Størstedelen av utdannelsen i Luftforsvaret foregår ved Luftforsvarets garnisonerende skoler. Utdannelsen av flyteknisk personell ved den tekniske skolen på Kjevik ved Kristiansand, utdannelsen av sambandspersonell ved Sambandsskolen ved Lutvann i Østre Aker og utdannelsen av luftpersonell ved flyskolen på Gardermoen.

Imidlertid har Luftforsvaret også behov for å utdanne en rekke andre kategorier, som man av forskjellige grunner ikke kan henlegge til forannevnte skoler. Utdannelsen av disse er derfor henlagt til Luftforsvarets flystasjoner og spesialavdelinger.

Under en rundtur på Luftforsvarets Sambandsskole forteller sjefen, major Nicolaysen blant annet at den tekniske utviklingen har gjort skolen nødvendig. Det gjelder å holde forbindelsen både mellom flyene og bakken og flyene seg imellom, mens de er i luften. I Luftforsvaret legges det den største vekt på det store ansvar sambandsfolkene har. Her må intet svikte.

Sambandsskolen begynte allerede i juli 1945. På grunn av forholdene ble den til en begynnelse av mer improvisert karakter, men siden januar 1946 er man kommet over i faste former. Det så ikke så rart ut, da skolen kom til Lutvann. Der var herjet stygt. Men etterhvert har man fått det hele så noenlunde i orden.

Beliggenheten må sies å være gunstig. Og hele leiren ligger vakkert til.

• Hvordan drives undervisningen?

• Den bygger på både sivil og militær erfaring. Til å begynne med la vi de britiske metoder til grunn tilpasset etter norske forhold, men vi er senere kommet mere og mere over til andre linjer. Det nye ved undervisningen er at vi har forlatt auditoriet og gått over til laboratoriet. Derved tvinges så og si hver enkelt elev til å sette seg så grundig inn i de apparater han skal betjene eller reparere, at han kjenner dem til bunns.

Og en rundtur i leiren ved Lutvann viste at man hadde satt teorien over i praksis. Overalt hvor man kom i undervisningsrommene var elevene opptatt med sine forskjellige oppgaver. En som skal bli radiotelegrafist , satt med øreklemmene stramt over hodet og lyttet spent på morsetegnene, radioteknikeren gransket radioens kompliserte "indre", radarfolkene syslet med sitt og fjernskriverne sendte og tok imot. Ivrig og intens virksomhet overalt.

Søkertallet til de kursene som holdes på Lutvann er så stort, at man har et godt utvalg blant gutter med god realartium eller realskole med god praksis, når det gjelder radarteknikerkursus, radioteknikerkursus, radiotelegrafistkursus og luftnavigatørkursus. Men så har også den karen som har gjennomgått et av disse kursene og gjort sin militærtjeneste, gode chanser i det sivile liv. Når det gjelder de andre kurser, er søkningen like stor.

Fra Lutvann gikk turen til Kjeller. Det er vel nu i omkring 30 år at Kjeller har ivaretatt Luftforsvarets tekniske tjeneste. Med avbrytelser under okkupasjonen - selvsagt. Etter en beskjeden begynnelse oppe på Sagene flyttet man over til Kjeller, og arbeidet ble satt i gang med omkring 30 mann. I parantes kan nevnes at flere av disse ennu er i arbeid, som meget dyktige spesialarbeidere.

Kjeller fikk som kjent en hard medfart under krigen. Den ble bombet av tyskerne til å begynne med. Så bygde tyskerne sitt eget anlegg der oppe, som de allierte hilste på med bomber. Det var derfor ikke stort igjen da Luftforsvaret overtok etter frigjøringen, men det er utført et godt arbeid der oppe, og nu er man i full sving i lyse og rommelige arbeidshaller, hvor spesialmaskiner av alle slag reparerer og forbedrer, ikke bare militære fly, men også sivile. Går man gjennom hallene, ser man foruten militærflyene andre som bærer de sivile luftfartsselskapers og flyklubbers merker.

Dagbladet: Medlemskap i Dusteforbundet

Aftenposten 25 januar 1966: Spesialister fra Lutvatn

Luftforsvarets Befalskole for sambands- og radarpersonell på Lutvatn i Oslo avsluttet fredag i forrige uke et nytt spesialistkursus. Av de 61 elevene som fullførte kurset var det 3 som fikk særdeles i hovedkarakter, sersjant Ole Kristian Kristiansen fra Spydeberg, sersjant Gunnar Halvorsen fra Lillestrøm og vingsersjant Arthur Bjørseth fra Sola. Under avslutnings-høytidligheten ble forøvrig løytnant Jonas Seim fra Rælingen ved Lillestrøm tildelt to eksemplarer av sjefen for Luftforsvarets diplom for å ha oppnådd særdeles i hovedkarakter på to kurser - et sambandsoffiserskursus og et konverteringskursus for offiserer.

Spesialistkurset har vart i 15 mndr og har omfattet følgende spesialistkategorier: Bakkeradio, Flyradio/jager, Flyradio/maritim, Radarsikte/jager, Nike radar, Nike rakett, Flysimulator F-104G og Radarsikte Super Fledermaus. Det er første gang det utdannes personell for de 4 sistnevnte kategorier.

Aftenposten 17 februar 1966: Besøk på Lutvatn av elektronikkens menn

En rekke fremstående representanter for norsk industri besøkte i går Luftforsvarets befalskole for sambands- og radarpersonell på Lutvann i Oslo. Allerede ved ankomst kunne gjestene konstatere at skolen ligger i meget trivelige omgivelser "langt til skogs" (ovenfor Alnabru). Senere fikk man et godt bilde av selve skolevirksomheten gjennom en generell orientering og ved omvisning i klasserommene.

Lutvann har en god klang blandt folk som skjønner seg på elektronikk her i landet. Unge menn med utdannelse derfra har ingen vanskeligheter med å skaffe seg gode stillinger når de er ferdig med plikttjenesten i forsvarsgrenen. Skolen er et viktig ledd i enutvikling av et norskt elektronisk miljø, den gir "know how" på et stadig mer betydningsfylt område. Derfor var det naturlig at toppsjefer innen vår elektroniske industri fikk anledning til med egne øyne å se hvordan undervisningen er lagt an.

En av disse sjefer sa etter besøket at han virkelig var imponert over det systematiske opplegget for undervisningen og han understreket betydningen av at elevene hadde så god adgang til undervisningsmateriellet. Hva deltageren ville peke på som mindre heldig, er at skolen ikke gir noe fagbrev for det sivile liv.

Den generelle orienteringen om skolen ble gitt av fungerende sjef, maj Hope og av major Magnussen. Skolen er nå 2 årig og gir full befalsutdannelse ved siden av spesialistutdannelsen. Plikttjenesten er nå 3 år, mot tidligere 2 år. Lutvann har godt ord på seg ute blandt de unge - det viser søkningen til skolen klart. Ved hvert opptak har det gjerne meldt seg to til tre ganger det antal elever man har plass for. Søkerne vet at skolen gir en god utdannelse som gir store muligheter i det sivile liv.

For uten befalskolen har man på Lutvann en omfattende kursus- virksomhet. det gis kompletterende utdannelse til befal og offiserer som trenger å bli kjent med alt det nye som stadig kommer til på elektronikkens område.

Etter gårsdagens besøk på Lutvann skal gruppen av bedriftsledere i dag få se en av Luftforsvarets radarstasjoner, nemlig Gråkallen i Trondheim.

Aftenposten 13 juli 1967: 55 nye sersjanter til Luftforsvaret

55 nye sersjanter er nylig uteksaminert fra Luftforsvarets befalskole for sambands- og radarpersonell på Lutvatn i Oslo. Dette er det første kull som er utdannet i samsvar med den nye befalsordningen, med 2 års skole og 3 års plikttjeneste.

Beste elev ble sjt. Kolbjørn Sivertsen, Syd-Varanger, med hovedkarakteren 1.71 (Mtf) han ble også best i kategorien Marconi bakkeradar. I standard bakkeradar ble sjt. Eiliv Kletvang, Tynset best. Best på fjernskriver/chiffer ble sjt. Martin Flølo, Breim i Nordfjord. På radarsikte/LLVA ble det Tor Jacobsen Oslo, Bakkeradio Olac Dugstad, Voss, NIKE radar Roy Henry Olsen, Sarpsborg og på NIKE rakett, Helge Thomassen, Lierbyen.

Fem danske elever har gjennomgått befalskolen med spesialisering på NIKE- utstyr.

Kullet var B1/65.

Aftenposten 26 september 1969: Dyktige karer ved befalskole

47 Befalselever kunne torsdag trekke i sersjantuniform etter å ha mottatt sine vidnemål ved Luftforsvarets befalskole for sambands- og radarpersonell ved Lutvatn i oslo. Sersajantene begynte utdannelsen i september 1967 og skal i 3 år gjøre tjeneste som spesialteknikere ved Luftforsvarets stasjoner.

Inspektør og sjef for Luftforsvarets skoler, oberst J.P.Øgland, delte ut vidnemålene og roste kullet for særdeles gode eksamensresultater. Beste elev ble Roar Luethcke, Oslo. Han oppnådde karakteren 1.57 på Bakkeradarlinjen. Dette er det beste resultatet siden den nye befalsskoleutdannelsen startet i 1965.

Kullet er B3/67.

Aftenposten 4 mars 1974: Sjefsskifte på Lutvatn

Oblt. Georg Haakon Aasen sa forleden takk for seg som sjef for LBSR (Luftforsvarets befalskole for sambands- og Radarpersonell) på Lutvatn i Oslo. Som ny sjef ble innsatt oblt. Andreas Karl Tenfjord.

Oblt. Aasen har virket som sjef ved Lutvatn siden 1959. Han startet sin militære løpebane for alvor ved krigens utbrudd, og gjorde en fin innsats som flytelegrafist og signaloffiser ved de norske styrkene i England. Han er tildelt utmerkelsene Haakon den VII's 70års medalje, Honorary member of the British Empire, 1939 -45 Star og Atlantic Star. Aasen kommer opprinnelig fra Førde. Han går nå over i pensjonistenes rekker.

Oblt. Tennfjord som nå har overtatt kommandoen ved Lutvatn er 61 år gammel. Han startet sin karriere under siste krig og kommer opprinnelig fra Tennfjord ved Ålesund.

Jubileer

Innhold

1. 25 års jubileum S2/60

2. 50 års jubileum S2/64

3. 60 års jubileum S2/64

4. 20 års jubileum B2/67

5. 50-årstreff B1/68

6. Jubileumsheftet fra 1976

7. 25 og 50-årsjubileum B3/67

1. 25 års jubileum S2/60

Spes. 2/60, feiret 25-års jubileum på Lutvann i 1987. Festmiddagen var i befalsmessa, og de ble servert mat og historier av kjøkkensjefen, Gloppe. I utgangspunktet hadde 30 av 46 som fullførte meldt seg på til jubileet. Det reelle antall deltakere ble noe mindre, men de hadde to minneverdige mimredager på Lutvann.

1. 50 års jubileum S2/64****

5 september 2014 arrangerte S2/64 50 års jubileum i befalsmessa på Lutvatn. Det var 33 av kullets elever som var tilstede.

Disse var: Ivar Andersen, Stein Trandum Andersen, Arnfinn Helge Austbø, Kjell Bjørvik, Finn Henrik Bryde, Helge Kristian Bøhn, Bjørnar Dragnes, Einar Gudim, Arnulf Haga, Gunnar Halvorsen, Jon Sigvart Hauknes, Oddvar Arne Ingebretsen, Fred Jensen, Finn Ole Jonassen, Jan Fredrik Knutsen, Øyvind Kongsteien, Boye Kristian Langklepp (Hansen), Willy Løvdal, Sven Erik Martinsen, Ole Johan Milde, Carl-Erik Mo, Dagfinn Pettersen, Normann Ræstad, Willy Saltermark, Håkon Semb, Roar Smidt, Odd Smith, Morten Stokke, Ommund Talgø, Trond Torkildsen, Svei Oddvar Tunold, Gaute Waalen og Hans Jørgen Woxen.

I tillegg kom 4 danske elever som hadde gått NIKE-spes sammen med vårt kull. Disse var: Tage Christensen, Poul Erik Voetman Nielsen, Thorkil Svensgaard og Peter Aaen.

Alle elevene var invitert sammen med følge og 15 stykker hadde tatt med seg sine damer. Disse var: Turid Saxrud Andersen, Åse Bjørvik, Birgit Wenger Bryde, Berit Bøhn, Dagmar Nordgård, Bente Ingebretsen, Gro Kongsteien, Inger Langklepp, Lise Mette Martinsen, Kirsti Milde, Grete Mona Knudsen, Eva Stokke, Liv Talgø, Tone Torkildsen og Grethe Waalen.

Vi ble møtt med en liten velkomstdrink. Deretter var det buffet med kalde og varme retter. Øl eller vin til de som ville ha dette og mineralvann til resten. Baren var oppe til 24 og alle fikk hilst og pratet litt med elever de kanskje ikke hadde sett på nærmere 50 år. De som har gitt lyd fra seg har alle vært veldig fornøyd med arrangementet.

Under er det lagt ut en del bilder fra sammenkomsten. Hvis noen har flere bilder så send de gjerne inn. De bildene som ligger her nå er tatt av Odd Smith og Gunnar Halvorsen.

3. 60 års jubileum S2/64

S2/64 hadde 60 års jubileum på Thon Storo Hotell 21-23 august 2024. Disse var tilstede, bakerst fra venstre : Svein Oddvar Tunold, Audun Aarflot, Normann Ræstad, Roar Smidt, Morten Stokke, Jan Fredrik Knutsen, Torgrim Rønning, foran : Odd Smidt, Gunnar Halvorsen, Trond Thorkildsen, Ole Milde, Håkon Semb. Bjørnar Dragnes var også med på middagen. Noen hadde også sin bedre halvdel med. Det ble et meget minneverdig jubileum, med ønske om å møtes i en senere anledning.

4. 20 års jubileum B2/67****

5. 50-årstreff B1/68

50-års feiring på Lutvann 13 av 14 møttes 27. sept. 2018.Vi tilbrakte en hel dag sammen, lunsj på Cafè Skansen på Kontraskjæret og avsluttet med festmiddag på Befalsmessen på Lutvann.

6. Jubileumsheftet fra 1976

7. 25 og 50-årsjubileum B3/67

I 1994 var det 25 år siden kullet gikk ut fra Lutvatn og i 2017 50 år siden de begynte der.