Bertes bestekjole

Kjoleliv

Bestekjolen består av liv og stakk av brunrutet ull. Kjolelivet er sydd for maskin og hånd, og har panelsøm og bakovertrekte skuldersømmer og sidesømmer. Livet er tett lukket med 13 par metallhekter, med stolpe som skjuler hektingen. Under bysten er det et innsnitt sydd med maskin. Livet er helfôret med hjemmevevd ubleket bomull, og brukes ned i stakken. Midt på bak har det en metallkrok til å hekte stakken på

Stakk

Stakken er håndsydd og sydd sammen av fem vevbredder. Foran har stakken et glatt stykke, med fire folder foldelagt mot høyre, og seks folder foldelagt mot venstre, mot baksiden. Midt på bak er det et rynket felt med en halv fold over på begge sider. Stakken lukkes med to metallhekter og har hengefald. Nede har stakken skoning i kjøpestoff av bomull, og lomme i siden i samme stoff som fôret på livet.

Konfirmasjonskjole?

Bertes bestekjole er særs nett og pent sydd, med perfekte panelsømmer (svingsømmer) med maskin. Jeg tror at dette kan være konfirmasjonskjolen hennes som gikk over til å bli bestekjole. Den er i dag velbrukt og slitt, og den er en av mine favoritter fra tekstilsamlingen på Sunnmøre museum, med sin lavmælte historie om levd liv.

Eilert Sundt skrev på 1860-tallet at jentene skulle selv tilvirke sine egne konfirmasjonsklær fra først til sist med veving og søm, og guttene skulle sy sine egne konfirmasjonssko. Dette vitnet om god oppdragelse. Vi kan levende forestille oss en flittig Berte som har tilvirket kjolen til konfirmasjonen sin, det alvoret og høytiden hun må ha følt med et slikt viktig arbeid.

Med foreldre som slet på gården for å få det til å gå rundt, har Berte egenhendig greid å produsere noe så flott, ved siden av alle de andre tunge pliktene hun hadde i hverdagen.

Brudekjole

Den 26. juni 1896 giftet Berte seg med Peter Elias Tommassen Tenfjord (1847-1919), og begge foreldrene fikk se henne gift. Da var Berte 39 år og Peter 49 år gammel, og ekteskapet var barnløst.

Til bryllupet sitt sydde Berte sin egen brudekjole, etter nøyaktig samme mal som den rutete kjolen. Brudekjolen var av svart ullstoff som hun spant, farget og vevde selv.

Sundt skrev på slutten av 1860-årene at det ikke var så lett for kvinnene å følge moten, men noen kvinner foretok reiser til byen for å lære litt "byskræddersøm". Fikk bygda eller nabobygda besøk av en skredder for å sy plagg, brukte man disse som mal på rundgang, og supplert med mønster fra dem som hadde lært litt i byen fikk man komponert plagg.

Denne dyktigheten mente altså Sundt kom fra god oppdragelse, der jentene lærte å sy sine egne klær. I så måte hadde mor Ingeborg all grunn til å være stolt av sin datter Berte.

Kirkegang og livshendelser som konfirmasjon og bryllup ble markert med klær. Dette er en levende skikk vi kjenner igjen fra vår egen tid. Det var viktig å lage eller skaffe seg nye klær til disse viktige dagene, og etterpå gikk plaggene over til å bli kirkeklær.

Folkelig mote

Siste halvdel av 1800-tallet bredte motedrakten om seg i Europa, og symaskinen førte til mange nye muligheter innen søm.

Kjolene til Berte er solide hjemmeprodukt, og til dels gammelmodige plagg i en tid da motedrakten var populær. Berte følger den gamle tradisjonen med å bruke samme mal på høytidsklær; hadde man først lært en mal brukte man den på de fleste plagg, også på hverdagsklær men da i enklere stoff og med mindre eller uten pynt.

Snittet på begge kjolelivene til Berte er en blanding mellom folkedrakt og motedrakt. De har panelsøm, bakovertrekte skulder- og sidesømmer, krokerme og buet fremkant, som er rokkotrekk vi kjenner igjen fra folkedraktliv - men de har samtidig innsnitt for å gi penere byste, og skjult lukning og halslinning som er klare motetrekk.

Ruter var typisk for biedermeierstilen (ca. 1815-1850), og da var fargen brun også populær. Men ruter var også kjempemoderne i rokokkoperioden (ca. 1720-1785).

Bertes brudekjole følger samtidens mote med svart kjole når man skulle gifte seg. I 1790-årene ble den hvite brud med krans moderne, der den hvite fargen ble forbundet med en ung og jomfruelig brud. Men å stå hvit brud var ikke for alle samfunnsgrupper, da dette var noe som kun var forbeholdt bedrestilte piker. Dette dreide seg ikke bare om økonomi, men også en tradisjon der hvitt var for "de fine".

Levd liv

For allminnelige folk var det vanlig å gifte seg i besteklærne, og på landet som i byen var dette som oftest en svart kjole.

Berte har prydet sin brudekjole med 8 svarte kjøpeknapper med preget blomstermønster i horn på kjolelivet. Nederst på stakken har hun to fløyelsbånd og kostekant i fløyel. Kostekant var høyeste mote, og rynkefeltet bak på stakken kan minne om en såkalt kø, som også var moderne.

Målene på bestekjolen og brudekjolen 23 år senere er de samme.

Bertes ektemann Peter var odelsgutt til Eljasgarden, Tenfjord på Vatne, men han ble blind da han var 12 år gammel. Han sa derfor fra seg retten til gården mot å få kår, og fikk bygd ei stove. Han fikk også tillagt et lite jordstykke av Eljasgarden uten at det ble formelt utskilt.

I bygdebok for Vatne står det at nabobarna ofte kom innom kårstova og fikk potetkaker, og at de syntes at "Berte var så fin å sjå på, og så snild".

Når Berte døde vet vi ikke, og noe fotografi av henne har vi ikke. Men gjennom bestekjolene etter henne får vi et innbikk i hennes omsorg og flid.

Kilde: Iversen, Line (2014). Kulturmøte i museal tekstilsamling. Et innblikk i kvinneliv og -virke på Sunnmøre ca. 1800 til tidlig 1900-tall. Volda: Mastergrad i Kulturmøte, Historisk institutt, Høgskulen i Volda.

Kjoler fra Berte Marie Tenfjord

De fullstendige registreringene av kjolene til Berte Marie kan du se på Digitalt Museum her: