Bøddelens verktøykasse

De eldste bøddelredskapene i Justismuseets samling er datert til 1500-tallet. På denne tiden var bøddelyrket belastet. Byens bøddel og hans eventuelle familie levde som urene outsidere, på linje med rakkeren eller nattmannen og andre «uærlige», altså personer uten ære. Ofte ble bøddeljobben gitt til menn som allerede hadde mistet sin ære, for eksempel grove forbrytere som ble benådet mot å ta på seg den upopulære oppgaven. Bøddelen var uglesett, men som offentlig tjenestemann utførte han en svært viktig samfunnstjeneste.

Utover på 16-1700-tallet skjedde det en profesjonalisering av yrket, ved at faglærte skarprettere ble importert til Danmark-Norge fra utlandet, og yrket økte gradvis både i anseelse og lønn. Skarpretteren, som også ble kalt mestermannen, hadde som oftest fast årslønn i tillegg til at han fikk betalt etter fast takst for hver «forretning».

I mestermannstaksten fra kongelig resolusjon av 8. mars 1698 kan vi lese hele prislisten:

Listen nevner hele 19 ulike skarprettertjenester, som alle krever ulike typer utstyr. Dette står opplistet nederst i taksten: «Gryder eller Kjedler, Tænger, Brændemærker, Blokke, Øxer, Pæle, Steiler, Søm, Sluffer med tilhørende Heste, Taul, Strikker og andre deslige Instrumenter..»

Kjelene er til å frakte glødende kull til oppvarming av tengene og svijernene. Blokk og økser er til halshugging og lemlesting. Pæl, steile og søm (spiker) ble brukt til snekkerarbeidet som skulle til for å få kroppsdeler opp på utstilling etter henrettelsen. En sluffe er en liten slede, brukt til hestetransport. Tau trengtes til henging. Av «deslige instrumenter» som ikke er nevnt kan vi tenke oss f.eks pisk, parteringskniv, klubbe, hammer, spade og skarprettersverd.

De første instrumentene vi skal hente opp fra den velfylte verktøykassa er svijernene.

Justismuseet har to «tyvsmerker» i sin samling.

Tyveri er en forbrytelse som fra gammelt av var straffet svært strengt. I landskapslovene fra 900-tallet er nesten alle lovbrudd straffet med bøter eller fredløshet, men tyveri er et unntak, der dødsstraffen kommer til benyttelse.

Tyverier av verdier over "en ertong" medførte dødsstraff ifølge de eldste norske lovene. Dette tilsvarte 1/24 mark, trolig verdien av små forbruksvarer som klær eller sko. Til sammenligning var verdien av ei ku 1 mark.

Henrettelsesmetoden for tyveri har tradisjonelt vært henging, som ble sett på som en svært nedverdigende måte å dø på.

Mindre tyverier, altså tyverier av verdier under en ertong, var i norrøn tid steining, gjennomført ved en slags spissrotgang, der lokalbefolkningen stilte seg opp i en "korridor" som tyven måtte løpe gjennom mens alle kastet steiner på ham. Tyven ville da risikere store skader, i verste fall dødelige.

Ved tyverier av svært små verdier, vanket det ikke fysisk avstraffelse, men derimot fredløshet, samt den sosiale merkelappen "hvinn", som betyr nasker.

Landskapslovene nevner ingenting om brennmerking av tyver, men trellkvinner som stjal kunne vente seg å bli påført et annet svært tydelig fysisk stigma, ved at ører og nese ble skåret av.

Magnus Lagabøters landslov av 1274 hever grensen for dødsstraff og innfører en trinnvis straffeskjerping ved gjentagelse. Loven gir tyven en ny sjanse, men straffer strengere og strengere hver gang tyveriene gjentar seg.

Grensen for hva som ble regnet for stort tyveri ble nå hevet til 1 mark, og dødsstraffen kom ikke til anvendelse før ved andre gangs stort tyveri. Ved første gangs stort tyveri måtte tyven bøte med sin eiendom, ikke livet.

Mindre tyverier ble nå straffet med pisking fremfor steining. Her kommer for første gang også brennmerking til anvendelse. I tillegg til piskingen skulle tyven nemlig brennmerkes på skinnet med en nøkkel ved andre gangs mindre tyveri. Hvorfor akkurat en nøkkel? Skulle synet av en brennmerket tyv minne folk om å låse inn verdisakene sine?

Dersom småtyveriene gjentok seg tredje og fjerde gang kom inndragning av eiendom, og til slutt dødsstraff, til anvendelse.

Prinsippet om en trinnvis skjerping av straff ved gjentagelse videreføres i Christian Vs Norske lov av 1687. Her innføres i tillegg en ny straffemetode, slaveri, altså tvangsarbeid. Grensen for stort tyveri er tyve lodd sølv, altså fortsatt verdien av en ku eller hest.

Straffestigen er nå som følger:

Første gangs ringe tyveri: pisking i fengsel

Andre gangs ringe tyveri: offentlig pisking og brennmerking på ryggen

Tredje gangs ringe tyveri: offentlig pisking og brennmerking på pannen

Fjerde gangs ringe tyveri: offentlig pisking, brennmerking med tyvsmerke og tvangsarbeid i jern på livstid, altså slaveri

Første gangs stort tyveri: offentlig pisking og brennmerking med tyvsmerke på pannen

Andre gangs stort tyveri: offentlig pisking, brennmerking med tyvsmerke og tvangsarbeid i jern på livstid, altså slaveri

Dersom tyven rømmer fra slaveriet og stjeler på nytt skal han henrettes.

Tyvsmerkets motiv er en galge, som henspiller på henrettelsen som venter for en tyv som ikke forbedrer seg. Merkingen var selvfølgelig en smertefull fysisk straff, men det sosiale stigmaet var nok hovedhensikten. Man ble bokstavelig talt stemplet som en tyv for resten av livet. Merkingen fungerte som identifikasjon og advarsel overfor omgivelsen, og den som bar et synlig tyvsmerke på kroppen måtte regne med å bli behandlet som "uærlig".

De to svijernene i Justismuseets samling har tilhørt skarpretterslekten Lædel, en skarpretterfamilie der yrket som faglært skarpretter gikk i arv fra far til sønn i mange generasjoner. Verktøyet har nok også gått i arv mellom generasjonene. Vi vet ikke svijernenes nøyaktige alder. Kanskje hadde August Anton Lædel dem med seg i verktøykassa si da han kom fra Bornholm til Christiania som byens nye skarpretter i 1733? På denne tiden var praksisen med brennmerking av tyver veletablert, så vi får tro at jernene er godt brukt på begge sider av Skagerak.

Svijernene er ikke de eneste redskapene som er bevart etter Lædel-familien. I arsenalet finnes også to skarprettersverd og to skarpretterøkser.

De to sverdene er vakkert utført tysk smedkunst datert til slutten av 1500-tallet, noe som betyr at de allerede var nærmere 150 år gamle da de ble fraktet til Christiania i Lædels verktøykasse i 1733.

Sverdene er begge godt over en meter lange, kraftige tveeggde tohåndssverd i stål. De har butt klinge, noe som er typisk for skarprettersverd. Disse sverdene er jo ikke laget for å stikke, kun hugge. Begge sverdene bærer inskripsjoner og smedmerker som viser at de er produsert i Solingen i Tyskland, en by som har vært kjent for sine dyktige våpensmeder i mange hundre år. Det ene sverdet er i tillegg dekortert med flotte inngraverte motiver som forestiller gudinnen for rettferdighet, Justitia, samt en innskripsjon på tysk; «Skarpretteren er innsatt av Gud og øvrighet til å straffe onde mennesker. De skal gjøre bot og falle på kne for Gud før de henrettes med dette sverdet.»

Halshugging med sverd ble tradisjonelt ansett som den mest ærerike henrettelsesmåten. Av taksten ovenfor ser vi også at tjenesten var høyere taksert enn halshugging med øks. Dette kommer nok av at halshugging med sverd er en teknikk som virkelig krever sin fagmann.

Ved en henrettelse med sverd stod delinkventen på kne på skafottet, mens skarpretteren svingte sverdet mot nakken bakfra horisontalt eller på skrå. En slik øvelse krevde både styrke, presisjon og et godt kvast redskap. Noen ganger gikk det galt, slik at skarpretteren måtte bruke flere hugg for å fullføre jobben.

Metoden ble brukt stadig sjeldnere utover 1700-tallet, og den siste som ble henrettet med sverd i Norge var voldtektsmannen Trond Svendsen Finseteide, som falt for Lædels sverd i Numdal 1792. Sverdene ble pakket bort for godt da halshugging med sverd ble helt avskaffet ved kongelig forordning senere samme år. Innen den tid hadde August Anton Lædel og hans etterfølger i tjenesten, sønnen Frantz Gotschalck Lædel, rukket å svinge sverdene over minst 18 dødsdømte nordmenn. Henging var allerede blitt avskaffet tre år tidligere, og brenning på bål var ikke praktisert siden trolldomsprosessene på 1600-tallet, så fra nå av var halshugging med øks eneste lovlige henrettelsesmetode i Danmark-Norge.

Lædelfamiliens skarpretterøks er et langt grovere verktøy enn de elegante, nærmest seremonielle sverdene, men den var til gjengjeld langt hyppigere og lengre i bruk – helt frem til 1838, da den siste skarpretter Lædel, som het Guttorm til fornavn, lukket verktøykassa for godt.

Øksa bærer ingen smedmerker, men utformingen kan tyde på at den er produsert i Tyskland. Vi kan ikke vite akkurat hvor gammel den er, men tør vi gjette på at også dette redskapet allerede lå klart i familiens verktøykasse da Guttorm Lædels oldefar innvandret i 1733?

På denne tiden var det Christian Vs Norske lov som var gjeldende rett i Norge. Loven hjemlet dødsstraff for omkring 50 ulike lovbrudd. Man kunne risikere å måtte bøte med livet for tyveri og ran, seksuelle overgrep, majestetsfornærmelser og trolldomsutøvelse. De fleste dødsdommer ble likevel avsagt over mordere.

Som vi allerede har vært inne på, var den nedrigste henrettelsesmetoden, henging, forbeholdt tyver. Den mest ærerike metoden var halshugging med sverd, men den vanligste var halshugging med øks. Halshugging med øks foregikk ved at den dødsdømte lå på magen med hake og hals hvilende på en kraftig treblokk, som fungerte som huggestabbe. Skarpretteren lot øksa falle over nakken vertikalt fra siden, og dersom han traff riktig holdt det med ett hugg.

Lædels øks bærer preg av å være velbrukt. Vi kan ikke vite sikkert hvor mange hoder som har rullet for denne øksa, men det er dokumentert at de fire generasjonene Lædel til sammen foretok minst 55 halshugginger med øks i Norge. Sju av disse henrettelsene fullbyrdet såkalte «skjerpede» dødsstraffer. Disse skilte seg fra de øvrige forretninger ved at tre spesialverktøy måtte finnes frem fra bøddelens verktøykasse; en liten skarpretterøks, en tang og en parteringskniv. Skarpretteren måtte også pakke med seg hammer, spiker, spade og trepåler til disse henrettelsene.

Den kongelige forordningen om grove morderes straff av 16. oktober 1697 skjerpet lovens bestemmelser om henrettelse av mordere som hadde drept noen i sin egen husstand. Disse henrettelsene ble i likhet med andre henrettelser utført i det offentlige, helst med flest mulig tilskuere, for økt almennpreventiv effekt.

Skjerpingen bestod i at den dødsdømte ble torturert før henrettelsen og at liket ble offentlig skjendet. Den dødssdømte skulle påføres fem klyp på kroppen med glødende tang på vei fra arresten til retterstedet. På retterstedet skulle høyre hånd hugges av, med en liten skarpretterøks spesielt tilpasset dette formålet. Deretter skulle halshuggingen foretas med den store øksa.

Etter at hodet var skilt fra kroppen ble liket skjendet ved at hodet ble sprikret opp på en høy stake til skrekk og advarsel. Liket fikk vanligvis ikke en vigslet grav på kirkegården, men ble gravd ned på retterstedet. Ved noen tilfeller ble likskjendingen skjerpet ved at ikke bare hodet, men også kroppen ble utstilt på «steile og hjul», et slags høyt stativ av stokker og kjerrehjul. Om skjendingen skulle tas til ytterste konsekvens, ble kroppen partert før den ble lagt på utstilling. Derfor finnes det også en stor parteringskniv blant skarpretterutstyret i Justismuseets utstilling.

Både tangen og parteringskniven i Justismuseets utstilling var en gang fast inventar i de trondheimske skarpretternes verktøykasse. Dette er kraftige, og noe overdimensjonerte redskaper i stål, med dreide trehåndtak. Vi vet ikke nøyaktig hvor gamle de er eller hvor de er produsert, men de har trolig vært i bruk i det trønderske skarpretterdistriktet fra slutten av 1600-tallet, og gjennom hele hundreårsperioden da skjerpet dødsstraff ble praktisert i Norge.

Den trondhjemske skarpretterens distrikt omfattet dagens Trøndelag og Møre- og Romsdal, så han hadde ofte lang reisevei. Den siste gangen denne tanga var i bruk må ha vært da skarpretter Fanz Wilhelm Stengel utførte den skjerpede henrettelsen av giftmorderen Anna Ekerhagen på Bolsøy ved Molde i 1777. Øksene som tok Annas høyre hånd og hode finnes også i Justismuseets utstilling. Disse vet vi alderen på, for de ble anskaffet av Stengels forgjenger, skarpretter Johan Caspar Öhlstein, som hadde sitt virke i Trondheim i perioden 1744-1768. De trondhjemske redskapene er innlånt til Justismuseets utstilling fra NTNU Vitenskapsmuseet.

Da den sivile dødsstraffen ble avskaffet i Norge i 1902, var den ikke blitt praktisert på lenge. Siste gang noen ble halshugget her i landet var i 1876. Dette var henrettelsen av drapsmannen Kristoffer Svartbækken Grindalen ved Løten. Øksa som ble brukt av riksskarpretter Theodor Larsen ved denne anledningen finnes i Justismuseets samling.

Øksa er solid og svært godt utført. Den bærer ingen smedmerker, men det er svært nærliggende å anta at den er produsert i Tyskland en gang på 1600-tallet. Også denne øksa har gått i arv mellom yrkesbrødre. Larsen hadde overtatt den etter forrige riksskarpretter, Samson Isberg, som igjen hadde overtatt den etter skarpretter i Bergen Johannes Heinrich Mühlhausen. Mühlhausen hadde trolig overtatt den fra sin forgjenger og halvbror, Christian Mühlhausen. Mühlhausen var en gammel dansk-tysk skarpretterslekt, så øksa har kanskje gått i arv i familien. Flere av Mühlhausens forgjengere blant Bergens skarprettere var imidlertid også av utenlandsk skarpretterslekt, så akkurat hvem av dem som brakte øksa til Bergen kan vi ikke vite sikkert

Antallet henrettelser gikk nedover på 1800-tallet, og i 1849 var det ikke behov for mer enn en omreisende skarpretter i riket. Riksskarpretter Isbergs verktøykasse var ikke særlig velfylt. Det eneste redskapet han førte med seg på sine lange reiser rundt i landet var denne øksa. Isberg utførte 15 henrettelser i sin virketid, og Theodor Larsen, Norges siste skarpretter, utførte fire. Før Isbergs tid kan vi anta at øksa ble brukt ved minst fem henrettelser i Bergen, sannsynligvis mange fler.

Etter at øksa ble rengjort og pakket ned for siste gang etter henrettelsen i Løten i 1876, havnet den på Etografisk museum, som overførte den til Oslo politimuseum i 1906. I dag kan du studere den sammen med resten av innholdet i bøddelens verktøykasse i Justismuseets utstillinger i Trondheim.

Berg Wessel, Fr. Aug. (1841) Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge i Tidsrummet 1660-1813

Frostestd Salvesen, B. (2017) Skarpretteryrkets utvikling i Bergen 1531-1868

Sørnes, T. (2014) Mørkets gjerninger. De henrettede i Norge 1772-1782

Øyrehagen Sunde, J. (red.) (2024) Landslova

Landsloven av 1274

Christian Vs Norske lov av 1687

Lokalhistoriewiki

Wikipedia

Store norske leksikon