Louise Løvhaug, MINØ.130923 Hilda Hoaas

Louise Løvhaug

By Maren Kværness Halberg

Barndom og oppvekst

Louise Løvhaug kom fra Løvhaugen på Unset i Rendalen. Hun ble født 2. september 1861. Hennes fulle døpenavn var Lovise Kalea. Hun var datter av Lars Olsen og Kari Gundersdatter. Da moren giftet seg med Lars, var hun enke. Det var eldste sønn fra morens første ekteskap som var bruker på Løvhaugen da Louise vokste opp. Ti år senere, i 1875, bodde Louise fortsatt på Løvhaugen, da som tjener. Garden hadde blitt solgt til Jacob Eriksen Haarseth i Nestu Unset, og han hadde gitt garden til svigersønnen Erik Pedersen Skancke. Under folketellinga 1891 bodde Louise fremdeles på garden. Da sto hun oppført som sypike for egen regning.

En trofast tjener med vennskap for livet

Louise begynte senere som tjenestepike hos familien til advokat Sam og kona Elise Johnson i Oslo. Familien hadde tidligere bodd på Tynset. Louise Løvhaugen arbeidet for familien en årrekke. I 1917 fikk hun Selskabet for Kristiania bys vels gullring. Hun hadde da arbeidet i 24 år hos advokat Sam Johnson. Selskapet delte ut denne ringen som en utmerkelse for lang og tro tjeneste. Hun fikk gullringen ved den årlige generalforsamlingen til selskapet. Et viktig ledd i selskapets arbeid var nettopp denne belønningen for lang og tro tjeneste. Ikke minst i «vor reiselystne tid», som det het. Selskapet delte ut påskjønnelser til 100 tjenere. Dette mente de var altfor lite, da de visste at bare i Kristiania var det mellom 20 og 30 000 tjenere. Om selskapet hadde fått et par hundre søknader, skulle de nok ha klart det. Selskapet mente disse tjenerne var gode forbilder som både selskapet og samfunnet ville vise at de satte pris på.

I over hundre år brukte Selskabet for Kristiania bys vel en enkel gullring som belønning for lang og tro tjeneste. Denne ble senere forandret og selskapet strevde med å finne ut hvordan denne ringen så ut. Men fra Louise Løvhaugs dødsbo fikk selskapet hennes ring som gave. Faksimile fra St. Hallvard, tidsskrift for Selskabet for Oslo Byes Vel

Med egen virksomhet

Selv om hun beholdt kontakten og vennskapet med familien Johansson livet ut, flyttet hun etter hvert inn i egen leilighet. Hun bodde først i Thereses gate 24. Hun flyttet senere til Sofies gate 66. Her leide hun ut to værelser for «dannede herrer». I et brev hjem til Østerdalen fortalte hun om virksomheten. Da leide hun tydeligvis også ut til damer. Hun fortalte at hun for tiden hadde tre damer boene i leiligheten. Disse damene var så forskjellige; fortale hun; ei skulle ha kaffe kvart over sju, ei litt over åtte og den siste noe senere. Dette gjorde at Louise ikke ble ferdig med morgenstellet før klokken elleve. Den ene av damene som bodde hos henne tok spilletimer hos Nils Larsen, en av de flinkeste pianistene. Men hele dager var hun hjemme, og det skal være kokende vann hver formiddag. Te og sukker holdt hun selv. Men oppvasken fikk Louise. Om hun på forhånd hadde visst hva dette innebar, hadde hun aldri tatt dem inn. Så er det ei som hadde begynt på høyskolen. Hun tok eksamen i filosofi før jul. I julen ble hun forlovet. Det var tredje vinteren hun bodde hos Louise. Louise syntes hun var et riktig bra menneske. Etter jul hadde hun fått en ny dame som leietager. Den nye damen sto i kolonialforretning.

Båndene til familien i Østerdalen

Båndene i familien var sterke. Louise hadde ei eldre søster som het Seline. Hun ble gift med Ola Eriksen på Nordistu Unset. Ei av døtrene til Ola og Seline, Ellen, ble gift med Per Erlandsen på Tynset. Ellen og Per fikk barna Erling, Solveig, Målfrid og Olav. Fra høsten 1925 bodde Erling i lenger perioder på hjemgården til moren på Unset i Rendalen. Samtidig som han tok del i arbeidet på gården, deltok han på privatskolen som familien hadde. I 1930 drog han til Oslo for å starte med medisinstudier og arbeid i Oslo. Erling fikk da bo hos Louise i Thereses gate 24. Hun var tydelig en sentral person for slekta. I brev fra Østerdalen til hovedstaden, sto det gjerne: «hils tante Louise og de andre».

Siste leveår

I januar 1928 skrev Louise til familien i Østerdalen. Hun fortalte at hun tre dager før jul hadde vært hos Johnsson og bakt de vanlige kakene som han ønsket seg. Hun så om ham av og til ellers også, da han hadde hatt slag samme høst og måtte bruke stokk da føttene kunne slå feil. Julekvelden var Louise invitert til Johnsson, men hun brydde seg ikke om å komme da ingen av sønnene kom hjem. Mimi, datteren i familien Johnson, kom skulle heller ikke komme. Hun bodde hos en tante. Louise var også invitert til denne tanten og Mimi, men Louise ville helst være hos seg selv.

Denne julekvelden hadde Louise kokt litt sjokolade og spist. Så hadde hun lest andakten for aftenen og klokka ni var hun i seng. Julemorgen var hun i ottesang. Før hun gikk i kirken, hadde hun drukket kaffe, kledd på seg og var i kirken klokka sju. Hun syntes det var høytidelig å være i kirken en slik morgen; gamle og unge om hverandre, og kirka var nesten full. Teksten var om de første pilegrimer som hørte budskapet om Jesubarnet og engelen. Til familien i Østerdalen skrev Louise at hun syntes det var en stor nåde å få holde på med sitt daglige strev, når en bare forsto det.

Mimi var datteren i familien Johnson. Hun ble også en nær venninne av Louise. De to damene var bl. annet på bilturer sammen. Louise Løvhaug døde 9. desember 1941, 80 år gammel. Det var Mimi, som på familiens vegne, satte inn dødsannonsen.