Rus og hjem

Som element på fasaden balanserer de mellom det kompakte og det luftige. På avstand er inntrykket stramt og solid, men ettersom lyset skinner gjennom på forskjellig vis – alt etter hvilken tid på døgnet det er – blir det medgjørlig og lett. Mønsteret bryter også med de vertikale og horisontale linjene i den øvrige arkitekturen bakenfor.

Verket heter «Lystsenteret» og gir slik kanskje i denne sammenhengen inntrykk av at det er huset bakenfor som også bærer dette navnet. Men husets tittel er i virkeligheten også dets adresse. Denne kan ses tydelig på fasaden: Jarleveien 10.

Jarleveien 10 er et bofellesskap for rusmisbrukere, driftet av kommunen. I huset bor flere titalls rusmisbrukere, altså mennesker med en tilbakevendende og mer kontinuerlig bruk av rusmidler. Rusmidlene stimulerer hjernens lystsenter. Dette kan selvfølgelig også stimuleres av naturlige belønninger som mat, erotikk eller andre gledesfylte aktiviteter. Men de kunstige belønningene kan ta overhånd og føre til et misbruk.

Mønsteret på fasaden er i virkeligheten detaljer fra et elektromikroskopisk fotografi av hjernens lystsenter – nucleus accumbens. Fasadekunstverket lyser ikke bare opp stedet der de bor, men er samtidig en direkte referanse til stedet i hjernen som stimuleres av misbruket. Men her er det snudd til noe positivt, noe gledelig. Lystsenteret – som et sted for beskyttelse, som et vern.

Denne måten kunst og miljø spiller på lag på, er særlig merkbart i tilfellet Jarleveien 10. Dette fasadegrepet vanskeliggjør et skille mellom hva som er kunstnerisk bidrag, og hva som er øvrige omgivelser. De spiller på lag. Dette er ikke innrammede bilder som skal diskuteres isolert, men må oppfattes som virkestoff i omgivelsene.

Disse postkassene er ikke utstyrt med brevsprekk, men med hull. Med dette enkle grepet ligner de fuglekasser, gjemt innimellom de ordinære postkassene, og med navn som – om man slår fornavnets førstebokstav sammen med etternavnet – utgjør fuglenavn. Fasan og Spurv. Jan Christensen og Marius Dahls enkle lek med hvilke funksjoner som leses inn i en form, er like lystbetont som den er beskjeden. Den roper ikke etter oppmerksomhet, men blander seg inn i hverdagslivet og ligger på lur til noen – kanskje i ren vanvare – kaster et blikk på nabopostkassen, som tilhører en løs fugl med fast tilhold man kanskje ikke kjenner fra før.

Foran en benk i skrå vinkel står en mager, sort hundefigur i bronse. Tung og mørk. «Mine år som hund» heter den. Den kommer liksom luntende ut fra hjørnet. Den streifer rundt i gangen. Rastløs og vár. Istedenfor labber har den forskjellige andre kroppsdeler hentet fra andre vesener: en fugleklo, et dødninghode. Som om den når som helst kan transformere seg til noe annet. Som om denne skikkelsen har mange identiteter, skjuler andre vesener, rommer et skjult potensial. Over den henger ett av 18 bilder. De fleste i denne serien – kalt Sentiments – viser sammenstillinger av fotos og tegninger innenfor én og samme ramme. Ett bilde er altså et dobbeltbilde.

Tittelen på disse verkene («Sentiments») henleder tankene mot en følelse eller kanskje også en følsomhet. Og bildene viser fotos fra litt dunkle, rotete, skitne steder i urbane omgivelser. Lagerplasser for utrangerte objekter og materialer. Kanskje litt i utkanten, i randsonen mellom det siviliserte og det usiviliserte. Litt hjemløst. Men over og rundt disse grå omgivelsene sniker det seg inn streker og farger fra en annen verden, en fargerik sfære. Nok en gang skjer en slags transformasjon. Hunden blir den stille streiferen som er vár for noe i omgivelsene, det som kanskje andre overser. Man overser kanskje også hunden, der den smyger seg langs kantene og registrerer omgivelsene? Her er det denne litt ukonvensjonelle typen som løftes frem og gjøres til et interessant motiv.

De fotobaserte collagene viser flere menneskefigurer mer eller mindre i interaksjon med hverandre. Noen ganger står de nølende, svaiende og virker som om de ikke klarer å røre seg, ikke klarer å bestemme hvor de skal tråkke. Andre seiler suverent over bakgrunnen og lar seg ikke affisere av hindringer og avgrunner. Noen hjelper hverandre, mens andre sloss. Felles er at de alle fremstår som skygger over et dynamisk, fargerikt, til tider dramatisk bakteppe. De har liksom ikke funnet sin plass, men lever i det, befinner seg i situasjonene og innfinner seg med det.

I ett av bildene står en skikkelse ensom, forsiktig skridende over fra et hvitt til et oransje område. Igjen ser vi hunden komme inn fra det ene hjørnet, langsomt iakttagende, en enslig tilskuer til en ensom skikkelse. Dette er ikke heroiske fremstillinger av celebriteter, men fremvisninger av enkeltfigurer i mengden, de som tradisjonelt har befunnet seg utenfor bilders utsnitt og gullrammer.

Det er nok flere grunner til at tankene ledes mot musikk her. Noen mønstre ligner detaljer fra fiolinhoder og f-hull. Andre roper liksom ut som høyttalere. Eikerammen rundt kapper liksom motivene av i kantene, som om de tilhører andre motiver hentet annetsteds fra. Slik kan de kanskje leses som referanser til eldre trearkitektur – et nordisk uttrykk i et mer moderne bygg.

Trerelieffenes tittel peker også tilbake i tid, til hustavlene man i tidligere tider hadde i husstanden for å fortelle om familien som bodde der, ofte forankret i et religiøst tema eller en bibelsk passasje. Men her er det ikke skriftspråket som får formane om beboerens sjelelige sunnhet, men billedspråket som åpner opp for flere tolkninger. Hustavlene har visse fellestrekk og kan kanskje til og med se like ut på langt hold, men alle er unike og kan leses på mange vis, kanskje litt som menneskene bak dørene også er det?

De har en særegen vekselvirkning. For der man i det ene øyeblikket ser abstrakte bilder – den klassisk modernistiske forskyvningen av fargefelter på en flate – ser de i neste øyeblikk ut som nøyaktige gjengivelser av jordlapper. I nydelige fargeblandinger, i spillet mellom rene farger som settes tett-i-tett, blir fargeflatene nesten transparente. Kanskje et kontinentalt landskap? Eller et nordtrøndersk jordbruksområde?

Glimt fra en reise, motiver fra noen i bevegelse, eller på jakt etter overblikk. Noen ganger virker bildene rolige, kontrollerte, der landskapet fint er innpasset bildenes kvadratiske bildeflate. Andre ganger virker de mot hverandre, som om landskapet ikke vil samles og innrammes. De bærer fellesbetegnelsen «Geografiske oversikter». Og om man synes at Aasens og Nordøs’ bilder i andre etasje var svimlende, er dette studier fra høyt oppe i luften. Blikket faller i forskjellige vinkler ned på jorden, fra der vi alle bare blir til prikker i landskapet.