Bedriftshistorie er Norgeshistorie

Vi har en lang og sterk næringslivshistorietradisjon her til lands. Det skyldes ikke minst at bedrifter og organisasjoner har ønsket å bruke penger på å få skrevet ned sine historier, som regel i forbindelse med jubileer. Enkelte bransjer, som kraft, bank og forsikring, har helt siden den tidlige etterkrigstiden vært ivrige etter å dokumentere fortiden. Gjennom de siste tiårene har mange av de største virksomhetene våre virkelig satset, og betalt faghistorikere store summer for å skrive bindsterke verk for seg. Selskaper som Statkraft, Telenor, Hydro og Equinor har alle fått sine bredt anlagte historier i opptil flere bind.

Sjangeren har imidlertid vært gjenstand for en viss skepsis både i og utenfor historiker-lauget, særlig fordi det kan stilles spørsmål ved uavhengigheten. For hvor fritt står en forfatter når hen lønnes av studieobjektet selv? Lenge var dette et høyst betimelig spørsmål. Eldre bedriftshistorie kunne være både ukritisk og servil. Her var det gjerne de store bragder og menn som sto i sentrum, mens nedturer og mindre flatterende saker fikk ligge i bero. Det skortet gjerne også på analyse og kontekstualisering.

I løpet av de siste tiårene har feltet gjennomgått en omfattende profesjonalisering som langt på vei har gjort slike fordommer til skamme. Den utviklingen er først og fremst et resultat av faghistorikernes inntog og etter hvert dominans. Mens det tidligere gjerne var bedriftenes egne folk eller innleide journalister som førte pennen, begynte profesjonelle historikere i 1980- og 1990-årene å ta over. Med dette fulgte også fagets normer og metoder. Det ble trukket et tydeligere skille mellom oppdragsgiver og oppdragstaker. Og tilnærmingen ble gjennomgående mer analytisk, ofte også med generaliserende ambisjoner. Der den «gamle» bedriftshistorien var deskriptiv og i stor grad avgrenset til bedriftens indre liv, la den «nye» opp til en mer analytisk tilnærming. Temaer som eierskap, ledelse, organisasjon, innovasjon og regulering, og i bred forstand forholdet mellom virksomhet og samfunn, fikk sentral plass i bedriftshistorien, og implisitt eller eksplisitt også i dialog med andre disipliner som ledelse, økonomi og sosiologi.

Særlig ett miljø har bidratt til utviklingen av næringslivshistorie som en anerkjent histo-riefaglig subdisiplin. I 1989 ble Senter for næringslivshistorie (SNH) stiftet ved Handels-høyskolen BI. Det startet i det små, men skulle bli virkelig stort. Omkring årtusenskiftet huset dette miljøet omkring ti historikere som helt eller delvis jobbet med og ble lønnet av oppdrag fra bedrifter og organisasjoner. I størrelse kunne SNH dermed måle seg med mange historieutdanningsmiljøer på universitetene og høyskolene omkring i det ganske land. Senteret trakk til seg stadig flere oppdrag og store midler og ble en sentral kraft i profesjonaliseringen av feltet. Det bidro også til å etablere en praksis for regulering av forholdet mellom oppdragsgiver og oppdragstaker: standardkontrakter som slår fast forskerens frihet, og etablering av bokkomiteer for å følge opp kontrakter og det faglige arbeidet.

Den næringslivshistoriske forskningen har med tiden altså fått et solid institusjonelt og faglig fundament. Men om feltet skal utvikles videre og gi oss bedre grunnlag for å skape virkelig solide synteser om norsk næringslivsutvikling og økonomisk utvikling i det store og hele, er vi også helt avhengige av et bredt kildegrunnlag. Vi trenger gode og tilgjengelige bedriftsarkiver – og her ligger den største utfordringen for fremtiden.

Én sak er at private bedrifter og organisasjoner, til forskjell fra mange offentlige, har få krav til bevaring. Dersom det bevares, gjøres det også ofte på en ganske tilfeldig måte, og det er først og fremst større selskaper som har ressurser til å drive skikkelig arkivering. Jeg har selv jobbet med ganske store bedrifter som ikke har hatt noen arkivstrategi overhodet, og der kildegrunnlaget primært har bestått av tilfeldig sammenraskede bunker hist og her i enkeltpersoners kontorhyller.

En annen og større utfordring er at bedrifter ikke uten videre ser seg tjent med å åpne dørene for utenforstående. Man har ofte ikke oversikt over hva som finnes av materiale, og bedrifter vil naturligvis hegne om forretningshemmeligheter, personømfintlige saker og så videre.

Næringslivet trenger derfor samarbeid med profesjonelle arkivinstitusjoner som kan ordne, bevare og tilgjengeliggjøre historisk materiale i trygge former. Den gode nyheten er at noen slike allerede finnes, og for undertegnede er det et lykketreff at en av de størs-te ligger i egen region. Med etableringen av Næringslivsarkivet i 2024 har Vestfoldarkivet allerede sikret og bevart materiale etter en rekke større og mindre virksomheter, og mye av det er allerede tilgjengelig for allmenheten.

For en næringslivsforsker er dette intet mindre enn en gullgruve. I Vestfoldarkivet kan man gjøre omfangsrike bedriftshistoriske studier uten å måtte gå veien om det klassiske bedriftsfinansierte bokprosjektet. Det gir naturligvis en enda større frihet, blant annet til å forfølge spesifikke temaer.

Gjennom de siste årene ved USN har jeg veiledet en liten håndfull studenter som har skrevet masteroppgaver med grunnlag i disse næringslivsarkivene. Flere har skrevet om verkstedindustrien i Vestfold. De har kommet med viktige og interessante analyser av hvorfor store og betydningsfulle bedrifter som Framnæs Mek. Værksted i Sandefjord og Kaldnes mekaniske verksted i Tønsberg dukket under i 1980-årene, eller hvorfor Alfred Andersens mekaniske verksted i Larvik, et av landets største i sin tid, klarte seg såpass godt i de turbulente mellomkrigsårene. For fremtiden er det mye mer å hente her.

Og om noen skulle ønske å følge opp undertegnedes arbeid med det særdeles spennende arkivet etter Ulefos Jernværk, kan de snart, takket være avtalen med Næringslivsarkivet, dykke ned i et velordnet arkiv fra en bedrift med røtter og materiale helt tilbake til førindustriell tid.

Dag Ove Skjold er professor ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. Forholdet mellom økonomi og politikk står sentralt i mye av hans forskning. Han er også opptatt av innovasjon, og har arbeidet mye med norsk industrihistorie på 1800- og 1900-tallet.

Les mer om Dag Ove Skjold her

Boken «Ulefos Jernværk 1657–2007» kom ut på Messel Forlag i 2007.

Denne artikkelen sto på trykk i Vestfoldarkivets tidskrift ARKIVERT 2025.

Her finner du tidligere utgaver av Arkivert