Samling

Informasjon om eier: Theodor Leif Bessesen var 1. styrmann om bord på DS LEDA og var med på redningsaksjonen den 23. januar 1937 i Nordsjøen av mannskapet på DS KARMT. For sin innsats fikk han kongens gullmedalje for edel dåd. Medaljen er en norsk utmerkelse som ble innstiftet ved kongelig resolusjon 19. august 1885.

Historien under tatt fra boka H.M. Wrangell, Fremst blant likemenn av Tor Inge Vormedal.

I januar 1937 var KARMT på vei fra Port Talbot i Wales til Bergen med jernplater. Dette var en skummel last, ettersom tyngden på jernplatene gjorde at lasterommet ikke ble fylt opp. Ved tung sjø kan dermed skipet bli slått lekk når det ikke finnes støtte på innsiden.

Midt i Nordsjøen blir KARMT møtt av en frådende storm som senere går over til orkan i styrke. Det snør og sikten er minimal. Etter å ha ridd stormen i snart to døgn begynner mannskapet å bli slitne. Mat er det dårlig med. Kokken har forsøkt å lage varm mat flere ganger, men i byssa flyter det med vann, og kopper og kar ligger strødd utover. Etter to døgn i opprørt hav skjelver KARMT som et febersykt barn hver gang sjøen bryter over henne. Gradvis begynner skipet å bryte sammen. Men det er først når rorledningen brekker at situasjonen går fra kritisk til katastrofal. Roret lystrer ikke, og KARMT blir snudd med siden mot stormen. Spørsmålet er ikke lenger om skipet vil synke, men når. Stormen har slått i stykker en av lukene, og skipet fylles gradvis med vann. Med livet som innsats forsøker mannskapet å reparere. I dette farlige arbeidet blir kapteinen, Johan Ellingsen, tatt av en brottsjø og brekker begge beina ved lårhalsen.

Så langt har dampmaskineriet fungert, men etter nærmere tre døgn med intens slingring slukner den. Mens dekksfolkene forsøker å skalke lukene, jobber folk i maskinen med å få reparert skadene. De jobber for å berge livet. Skipet er nesten slått til vrak da kapteinen fra sykebåren den 22. januar 1937 klokken 11.43 gir ordre om å sende ut nødsignal S.O.S, "quick assistance required".

Wick radio i Skottland er den første som fanger opp nødsignalene og sender disse videre til Utsira radio som kaller opp skip i nærheten. To av Wilhelmsen-rederiets skip, TENESSEE og TROYA svarer på anrop fra Utsira radio, og endrer kurs for å komme havaristen til unnsetning. På dette tidspunktet er passasjerskipet LEDA, tilhørende Det Bergenske Dampskibsselskab, på vei fra Rotterdam til Bergen. Etter å ha konferert med ledelsen i Bergen, blir man enige om at LEDA skal sette passasjerene i land i Haugesund, for deretter å dra ut i stormen for å berge mannskapet på KARMT. Som lege får man med seg Georg Emil Valentinsen fra Haugesund. Klokken halv tre om ettermiddagen gikk LEDA for full maskin ut mot havaristen. Normalt kunne LEDA gjøre 17 knop men denne ettermiddagen sørget kapteinen, Just Olsen, for å skru opp turtallet til det maksimale for å få ytterligere fart.

Blant mannskapet på 23 personer om bord på KARMT, befant 17-årige Alf B. Alvestad fra Haugesund seg. 20 år etter forliset leverte han en levende beskrivelse av hendelsen til Haugesunds Dagblad. Vi går inn i hans beretning etter at S.O.S.-signaler er sendt ut: "Styrmann Steinsnes sitter oppe i radiorommet og "gnister ut" anmodning om hjelp. KARMT er nå ikke stort mer enn et vrak, og båten stikker dypere og dypere etter hvert som sjøen trenger inn. Hvor lenge vil KARMT holde seg flytende? Det er det store spørsmål som opptar oss alle. Ingen snakker noe videre, - alle tenker på det som skal komme. Orkanen raser fremdeles, men vi håper likevel av hjelpen kan rekke frem før det er for sent Styrmannen har nå fått kontakt over radioen, og Bergenskes "Leda" har landsatt sine passasjerer og er på vei ut mot oss. Men båten har en stri tørn foran seg, - dessuten er det vanskelig å finne oss i dette opprørte havet. Spenningen stiger etter hvert som timene går. Noen av mannskapet har falt inn i en halvdøs som følge av overanstrengelse, men de våkner brått når KARMT tar en ekstra tung overhaling eller når en brottsjø slår innover midtskipet og truer med å begrave oss for alltid. Uvirksomheten og ventingen er et drepende nerveslit. Den minste støy får meg til å fare opp, -tanken på at dette er slutten er vanskelig å bli fortrolig med.

Ettersom tiden nærmer seg til at "Leda" kan dukke opp, gjør vi i stand signa/lysene og livbelter. Det er nå bare svarte natten igjen, - bare de hvite bølgetoppene er synbare. Det er umulig å komme forut til lugarene, så vi oppgir håpet om å få reddet noen av våre personlige eiendeler. Det eneste vi har, er det vi har på oss, og som er blitt til filler etter strabasene. Endelig, - etter timer som har vært som en evighet, ser vi lysene fra LEDA. Aldri før har vel noe virket på oss som disse lysene i den kalde, stormfulle natten. Men strevet er ennå ikke over. Etter flere forsøk på å komme så nær oss at redningen kan bli utført, blir det bestemt at vi må vente til at det brekker av dag, da det er alt for risikabelt å gjøre noe i den mørke natten. Men LEDA skal selvsagt ligge klar i tilfelle KARMT går ned. Igjen en nervepirrende ventetid, og håpet om å bli reddet forsvinner helt da LEDA ut på natten kommer vekk fra oss. Vi er igjen overlatt til oss selv.

KARMT ligger nå mer under vannet enn over, sjøene bryter innover som på et skjær. Det er rart at båten fremdeles flyter, men vi vet alle at det bare er et tidsspørsmål hvor lenge det varer. Jeg får fatt i noe parafin og filler som vi setter fyr på og heiser opp i pumperstaget for å gjøre det lettere for LEDA å finne oss. Det har nå lysnet såpass mye at LEDA som finner oss igjen i grålysningen, kan gå nær oss og skyte en line over. En 6-7 tommers trosse blir halt over for å forsøke å holde noenlunne den samme distansen mellom båtene, men den ryker så snart den blir gjort fast. Det er under innhalningen av trossen vi mister 2.maskinisten. Han kommer inn mellom rekken og trossen og blir slått over bord. Styrmannen hopper i sjøen med en line om livet for å få fatt i ham, men det er håpløst i den svære sjøgangen. Maskinisten forsvinner i dypet og det er bare såvidt vi klarer å få styrmannen opp på dekket igjen. En annen line blir skutt over til oss, og vi klarer å få rigget til forbindelsen. I mellomtiden har også LEDA satt livbåt på vannet, og etter et voldsomt slit, klarer karene ombord å komme seg over til oss. Men utslitte og svake som vi er, vil vi umulig klare å hoppe over bord og svømme over til livbåten. Vi har knapt krefter igjen til å stå oppreist, langt mindre svømme i det opprørte havet. Dessuten må vi få skipperen overført til LEDA først da han er hjelpeløs med de brukne benene. Og da livbåten ikke kan komme på kloss hold uten stor fare for å bli knust mot skipssiden, blir forsøket oppgitt. Alt blir nå konsentrert om redningslinene som ombord på KARMT blir fastgjort til riggen på akter masten, mens den andre enden av linen går gjennom en blokk ombord på LEDA så mannskapet der kan slakke og "teite" på den etterhvert som båtene beveger seg i sjøene. En livbøye blir så med en sjakkel fastgjort til linen og blir brukt til "redningsstol". På hver side av livbøyen blir en lettere line festet så den kan bli halt frem og tilbake mellom båtene. Så blir en etter en av mannskapet surret til livbøyen, hopper overbord og blir halt over til LEDA. På grunn av de høye sjøene og båtenes bevegelse blir hver mann vekselsvis dratt under vannet og i neste øyeblikk henger han sprellende i luften. Men LEDA’s mannskap gjør en meget god jobb, og vi blir alle reddet uten noen videre skader, bortsett fra skipperens benbrudd som bli brukket opp igjen. Ombord på LEDA får vi den beste behandling. Dr. Valentinsen som har vært med LEDA ut for å behandle de av oss som er skadet, går rundt og undersøker oss etter hvert som vi blir halt ombord. Jeg får en bandasje på mine forbrente fingre og forslåtte knær og føler meg bra nok til å gå opp på dekk for å få et siste glimt av KARMT før den går ned."

Eierskap: 1937