Langt tveegget sverd i stål med rett, butt klinge med kort blodrand på hver side. Klingen er rikt utsmykket med etsinger eller inngraveringer og flere merker som kan være smedmerker, blant annet en sol med menneskeansikt. Dekorert med blomsterranker, fugle- og dyremotiver og gudinnen Justitia. Grepet har hjerteformet knapp avslu... Langt tveegget sverd i stål med rett, butt klinge med kort blodrand på hver side. Klingen er rikt utsmykket med etsinger eller inngraveringer og flere merker som kan være smedmerker, blant annet en sol med menneskeansikt. Dekorert med blomsterranker, fugle- og dyremotiver og gudinnen Justitia. Grepet har hjerteformet knapp avsluttet med en mindre knapp. Stålgrep viklet med tvunnet messingtråd og satt med messingbånd oppe og nede. Symetrisk feste med flate pilformede parerstenger som smalner inn mot midten.
Innskrift (Løst oversatt sier teksten at skarpretteren er innsatt av Gud og øvrighet til å straffe onde mennesker. De skal gjøre bot og falle på kne for Gud før de henrettes med dette sverdet.): Dieses Schwert das ist gewetzt, und ich dazu gesetzt, von Gott und Obrigkeit zu strafen böse Leute.
Darum thuit bey Zeitten buss, und fallet Gott zu Fuss, Ehe Ihr mit Diesem Schwert Dahin gerichtet werd.
Dimensions value
LengdeFull lengde107.0 cm
LengdeKlinge82.5 cm
BreddeKlingens bredde innerst ved parestangen5.9 cm
I Justismuseets samling finnes to skarprettersverd som har vært i Lædel-familiens eie. Lædel-familien var i fire slektsledd fra 1733 til 1846 skarprettere i Christiania. Vi vet ikke om August Anton Lædel d.e hadde med seg sverdene da han kom til Norge fra Bornholm i 1733, eller om de er anskaffet på et senere tidspunkt.
Halshugging med sverd ble tradisjonelt betraktet som en mer ærerik måte å dø på enn å bli henrettet med øks. Ble man henrettet med øks ble man nemlig betraktet som "uærlig" og kunne ikke gravlegges i vigslet jord. Adelen i Europa hadde henrettelse med sverd som stående privilegium. Det hendte også at dødsdømte av lavere stand kunne "benådes" til sverdet.
Utover på 1700-tallet ble halshugging med sverd en stadig mer sjelden metode.
Den siste halshuggingen med sverd i Danmark-Norge fant sted i Numedal i 1791 da Trond Svendsen Finseteie ble henrettet for to voldtekter. Det var skarperetter i Christiania, Franz Gottschalck Lædel, som utførte henrettelsen, men vi vet ikke hvilke av de to sverdene som ble brukt. Sverdet var mindre effektivt redskap enn øksa, og det det kunne ofte gå galt, så halshugging med sverd ble avskaffet samme år fordi det ble betraktet som en inhuman metode. Halshugging ved øks var nå eneste henrettelsesmetode i Norge.
Finseteie var den siste som ble dømt til døden for voldtekt.
Sivil dødsstraff ble avskaffet i 1902, men hadde da ikke vært praktisert på mange år. Den siste halshuggingen i Norge skjedde i 1876.
Produksjon: 1550 - 1670
(Antatt)
Trolig produsert i Solingen i Tyskland av en våpensmed med spesialkompetanse.
Universitetets etnografiske museum holder til i de tre øverste etasjene i Historisk Museum. Som landets eneste etnografiske museum har institusjonen et spesielt ansvar for å formidle kunnskap om og forståelse for fremmede kulturer. Museets samlinger består av over 46 000 ulike gjenstander. Deler av samlingen kan man i dag se utstilt i museets lokaler. Museets faste utstillinger søker å gi et innblikk i livet til folk i ikke-europeiske områder: Arktis- og Sub-Arktis, Amerika, Afrika, Asia samt Oseania. Hvert år settes det også opp skiftende utstillinger med dagsaktuelle tema som for eksempel "Far vel - livets slutt i det flerkulturelle Norge".
Museets bibliotek har Skandinavias største samling av etnografiske bøker og tidsskrifter.
Oslo Bymuseum er det kulturhistoriske museet for Oslo by med det tidligere Aker herred. Museet ble stiftet 22. desember 1905 som foreningen «Det gamle Christiania». Initiativtager og leder inntil 1912 var arkitekt Fritz Holland. Museet disponerer lokaler i Frogner Hovedgård i Frognerparken, hvor de første utstillingene ble åpnet i hovedbygningen i 1909. På 1980-tallet ble østfløyen i gårdsanlegget innredet for Bymuseets faste byhistoriske utstillinger. I 2000 sto museets nye administrasjonsbygning ferdig på østsiden av anlegget. Vestfløyen ble i 2003 tatt i bruk som lokale for skiftende utstillinger.
Bymuseet var inntil utgangen av 2005 fortsatt organisert som en privat forening, men ble i hovedsak finansiert ved offentlige tilskudd fra Oslo kommune og staten. Foreningen ble oppløst ved vedtak i generalforsamlingen 22. desember 2005, på museets hundreårsdag. Samtidig ble det besluttet å opprette en stiftelse til å forvalte eiendomsretten til samlingene, og en venneforening til å ivareta medlemmenes interesser. Fra og med 1. januar 2006 er Bymuseet en del av den nye stiftelsen Oslo Museum, som har overtatt driftsansvaret.
(Wikipedia)
Tre av hovedstadens museer, Bymuseet (tidligere Oslo Bymuseum), Teatermuseet og Interkulturelt Museum (tidligere Internasjonalt Kultursenter og Museum) (IKM) har fra 2006 sluttet seg sammen og dannet et nytt kulturhistorisk museum, Oslo Museum.
Oslo Museum skal vekke interesse for og formidle kunnskap om Oslo bys historie og utvikling, innbyggernes liv og livsvilkår gjennom tidene, det flerkulturelle samfunn og innvandring til Norge, bykultur, teaterhistorie og scenekunst.
Add a comment or suggest edits
To publish a public comment on the object, select «Leave a comment». To send an inquiry directly to the museum, select «Send an inquiry».